DNA-analyser i etterforskning og rettsvesen

Undersøkelser av arvestoffet vårt, DNA, kan brukes til å identifisere personer eller til å fastslå slektskap mellom to personer. Men hvordan bør disse testene brukes?

Biologisk materiale klargjøres for DNA-analyse. Foto: Corbis/SCANPIX

Foto: Corbis / Scanpix

Det er kun ørsmå mengder biologisk materiale som trengs for å utføre en DNA-analyse og lage en DNA-profil. Teknikken gjør at politiet kan sammenligne DNA funnet på et åsted med DNA fra en mistenkt, og finne ut om sporet kommer fra den mistenkte. Etter store ulykker eller katastrofer brukes DNA-analyser for å identifisere omkomne. Metoden brukes også for å finne ut om to personer er i nær slekt, for eksempel i saker hvor det er tvil om hvem som er far til et barn. DNA-analyser har blitt brukt i arbeidet med å identifisere omkomne etter dramatiske hendelser som tsunamien i Asia i 2004, terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 og angrepet mot Statoils gassanlegg In Amenas i Algerie i 2013.

En DNA-test kan begrunne mistanke mot en person og kan også bidra til domfellelse. Men testen kan også utelukke personer fra mistanke være viktig bevis i gjenopptakingsaker. Nyhetsbildet gir stadig eksempler på at personer som har vært dømt for en forbrytelse, senere blir frikjent på grunn av en DNA-prøve. DNA-testing kan også benyttes i gamle saker som ikke har vært løst, såkalte «cold cases».

På denne temasiden ser vi på hva slike undersøkelser kan fortelle oss, og hva de ikke kan fortelle oss. Vi skal også komme inn på noen helt nye metoder politiet kan ta i bruk, og se på etiske problemstillinger knyttet til bruk av DNA i etterforskning.

 

Hva er DNA-analyser for identifikasjon?

DNA er arvestoffet vårt. Alle cellene våre, med unntak av røde blodceller, inneholder DNA. Bortsett fra egg- og sædceller har hver av cellene i kroppen samme DNA. Én til to prosent av DNA-et vårt består av gener (se temaside om arv og genetikk). Utenfor genene finnes det blant annet områder som består av repeterte DNA-sekvenser. Dette er sekvenser av DNA som består av to til flere hundre baser (basene er «bokstavene» DNA-koden er skrevet i) som gjentas mange ganger etter hverandre. Det er disse områdene som blir analysert når politiet får utført en DNA-test.

Antall repetisjoner varierer fra person til person og egner seg derfor svært godt til å identifisere enkeltindivider. Ved å analysere noen av disse områdene, får man laget DNA-profiler (også kalt DNA-fingeravtrykk), i form av en tallrekke. I Norge analyserer rettsmedisinere i alt 17 områder. En slik DNA-profil gir ikke informasjon om egenskaper som hud- eller hårfarge eller risiko for sykdom (se temaside om gentesting). Den eneste arveegenskapen dagens DNA-profiler gir informasjon om, er personens kjønn, siden man også undersøker kjønnskromosomene.

Det at metoden som benyttes ikke gir opplysninger om genetiske anlegg og egenskaper, har blitt sett på som en fordel. Grunnen er at informasjon om for eksempel arvelig sykdom er sensitive personopplysninger, og det er ikke meningen at politiet skal ha slike opplysninger om personer. Det at metoden som benyttes ikke gir opplysninger om genetiske anlegg og egenskaper, har vært viktig ut fra personvernhensyn. Informasjon om for eksempel arvelig sykdom er sensitive personopplysninger, og det å foreta slike tester er derfor mer problematisk.

 

DNA-analyser i politietterforskning og straffesaker

Illustrasjonsfoto: Hender med gummihansker holder vattpinne og prøverør foran ansiktet til mann

For å utføre en rettsgenetisk DNA-analyse av en person tar man gjerne prøven ved hjelp av en vattpinne eller en skumgummibørste, som strykes på innsiden av kinnet. Celler fra munnslimhinnen fester seg på materialet og kan overføres til et reagensrør. DNA-et fra cellene isoleres. Deretter analyseres bestemte DNA-områder som man vet varierer mye fra person til person. Ved å undersøke mange nok slike områder får man en DNA-profil som er unik for hvert enkelt menneske. Foto: Corbis / Scanpix

DNA-analyser ble for første gang benyttet i 1985 av britisk politi, og i 1987 ble metoden brukt i en amerikansk rettssak for første gang. Første gang DNA-bevis ble brukt i en norsk rettssak var i 1988, i en voldtektssak.

Dersom norsk politi finner biologiske spor, for eksempel blodflekker, hårstrå, sædrester eller lignende på et åsted, sendes prøvene til et laboratorium hvor rettsmedisinere kan utarbeide en DNA-profil. Ettersom analysemetodene har blitt mer avanserte, er det i dag veldig små mengder biologisk materiale som skal til for å utføre en analyse – noen få celler kan være nok. Én DNA-profil alene identifiserer ingen. Metoden er nyttig først idet man har to profiler som kan sammenlignes. Da kan genetikere med svært høy grad av sikkerhet slå fast om prøvene stammer fra samme person eller ikke – med mindre personen har en enegget tvilling med identisk arvemateriale.

Dersom politiet har en mistenkt i saken, vil de be vedkommende om en spyttprøve, som så sendes til et laboratorium for analyse. Resultatet, en DNA-profil, vil bli sammenlignet med profilen fra åstedet. Der ingen er mistenkt, vil politiet sjekke profilen fra åstedet mot profiler som er lagret i politiets DNA-register, som er et arkiv over profiler fra tidligere dømte (se nedenfor).

Hvis søk mot DNA-registeret ender uten treff, finnes enda en mulighet: Masseundersøkelse. Politiet anmoder da større grupper om å la seg teste frivillig. Framgangsmåten kan være nyttig der det er stor sannsynlighet for at gjerningspersonen befinner seg innenfor en gruppe personer – for eksempel alle som har vært innom et sted innenfor et bestemt tidsrom. Etter et drap i Førde i 2004 ble det funnet biologiske spor på avdøde. DNA-profilen var ikke i politiets register. Da besluttet politiet å innkalle alle menn som hadde vært i Førde den aktuelle natten til å møte i vitneavhør og frivillig avgi DNA-prøver. Det ble tatt 1200 DNA-prøver. Prøve fra person nummer 1042 viste seg å stamme fra samme person DNA-sporet som ble funnet på avdøde. Mannen som hadde avlagt prøven var uten tidligere tilknytning til den drepte. Saken ble etterforsket videre, og mannen ble senere dømt for drapet. Selv om masseundersøkelser kan oppklare en sak, så har de flere ulemper. De kan føre til at alle mistenker hverandre.

Selv om det er frivillig å la seg teste, så kan man føle seg tvunget til å delta ettersom det vil framstå som mistenkelig hvis man ikke stiller opp. Masseundersøkelser har også blitt kritisert for at de bryter et viktig prinsipp om at enkeltpersoner ikke skal etterforskes uten god grunn til mistanke. Politiet er også blitt kritisert når de har kalt inn eller oppsøkt bestemte grupper, for eksempel på grunnlag av nasjonalitet eller etnisitet. Metoden er også ressurskrevende for politiet.

 

DNA-analyser i norsk politi

I 2008 kom den såkalte DNA-reformen, som innebar flere endringer for å legge til rette for økt bruk av DNA-analyser i politietterforskning.

Tidligere var det kun egne spesialister i politiet som sikret spor. Én av endringene med DNA-reformen var at dette ble noe enhver politibetjent kunne gjøre.

Det en DNA-analyse kan gjøre, er å koble en person til et sted eller en gjenstand. Selv om DNA-analyser er blitt viktig for politi og rettssystemet, så kan denne teknologien aldri alene avgjøre skyldspørsmål. For selv om analysen er veldig treffsikker, så er det ikke alltid opplagt hvordan prøvesvaret skal tolkes. Siden det trengs så lite biologisk materiale for å lage en profil, så er det også større mulighet for såkalt «DNA-smitte», nemlig at det fins DNA fra flere personer som kan stamme fra en uskyldig person som har vært på åstedet tidligere eller fra politiet selv. DNA-analysen i seg selv forteller ikke når eller hvordan et biologisk spor havnet på et bestemt sted. Derfor må resultatet av analysen tolkes i lys av annet man vet om åsted, personer og hendelser. Slik kan politi og retten nærme seg et svar på spørsmålet om hvem som har gjort noe kriminelt.

Det er for tiden avdeling for Rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus som utarbeider DNA-profilene, basert på biologiske spor innhentet av politiet. Nå har regjeringen besluttet at også Rettsgenetisk senter ved Universitetet i Tromsø skal gjøre analyser på oppdrag fra politiet. Etter planen skal dette starte opp i løpet av 2020.

 

Politiets DNA-register

Sikring av DNA-spor på et åsted kan være avgjørende for å oppklare en forbrytelse. Foto: iStock.

Det norske DNA-registeret ble etablert i 1998. DNA-registeret er delt i et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister. Identitetsregisteret inneholder DNA-profiler av personer som er dømt til frihetsstraff, forvaring eller samfunnsstraff. Også personer som er idømt bot for grovt tyveri eller grovt ran kan bli registrert, og det er mulig å la seg registrere frivillig. Profiler i identitetsregisteret skal slettes senest fem år, etter den registrertes død, eller hvis vedkommende blir frifunnet i en gjenopptakelsessak.

Etterforskningsregisteret ble etablert i 2008 og inneholder DNA-profiler fra personer som er mistenkt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Profiler i etterforskningsregisteret skal bare lagres midlertidig. Blir personen dømt, overføres profilen til identitetsregisteret. Ved frifinnelse eller hvis saken blir henlagt, skal profilen slettes.

I sporregisteret finnes DNA-profiler fra biologiske spor funnet på offer eller åsted, samt opplysning om profilens tilknytning til en uoppklart straffesak. Profiler i sporregisteret kan oppbevares til saken er henlagt.

Per desember 2019 var 100342 personer registrert i identitetsregisteret, 5490 i etterforskningsregisteret, mens sporregisteret inneholdt 12606 profiler. Tallene for identitetsregisteret er mer enn tredoblet siden 2013. En grunn er endringer som kom med DNA-reformen fra 2008. Da ble kriteriene for hvem som kan registreres endret, slik at flere kunne bli registrert.

 

Diskusjon om lagring av biologisk materiale

DNA kan være viktig bevis i gjenopptakelsessaker. Politiet kan for eksempel be om nye analyser av materiale fra et åsted eller et offer. For at dette skal være mulig, må imidlertid det biologiske materialet være lagret. Her er det en pågående diskusjon om rutinene er slik de burde være. Straffeprosessloven § 158 annet ledd sier at biologisk materiale som har vært analysegrunnlag for DNA-profiler, skal destrueres så snart registrering av profilen har funnet sted eller formålet med undersøkelsen er oppnådd.

I alvorlige saker, slik som mord, gir straffeprosessloven i dag retten adgang til å bestemme at prøver og analyser fortsatt kan lagres etter at dom er avsagt.

Politiet er ikke etter loven pliktige til å ta vare på biologiske prøver etter at en sak er oppklart. Flere har pekt på at det kan true rettsikkerheten siden slike prøver kan være viktige ved gjenopptakelsessaker.

 

Nye metoder: Søk etter slektninger

Selv om antallet som er registrert i politiets ID-register øker jevnt, så gir ikke søk i DNA-registeret alltid treff. I dag er det ingen politiske partier i Norge som tar til orde for at politiet skal ha tilgang til et register over alle nordmenn. Men det finnes alternativer for å søke etter flere allerede i dag.

En mulighet er utvidet søk i politiets registre over profiler. I dag får politiet treff når profilen knyttet til en sak er nær hundre prosent identisk med en profil i ID- eller spor-registeret. Kripos benytter en programvare som heter CODIS, som er utviklet av FBI i USA. Denne databasen inneholder flere funksjoner og utvikles kontinuerlig. En mulighet er å søke etter slektninger av de profilene som er i ID- og sporregisteret. Denne muligheten innebærer imidlertid at personer blir søkbare indirekte, via andre, og uten dom eller samtykke. Norsk politi bruker i dag ikke denne funksjonen. Det er ikke avklart om dagens lovverk åpner for slike søk.

At selskaper som tilbyr genetiske selvtester leverer ut data til politiet, er omstridt. Foto: iStock,

En annen mulighet er at politiet sjekker profilen knyttet til en sak mot databasene til private firmaer som selger DNA-tester. Genetiske selvtester har vokst i popularitet verden over, og de mest populære testene er tester for slektskap. Ved å søke mot disse arkivene kan politiet spore opp mange flere enn dem som er registrert der, siden slektninger deler DNA. Norsk politi bruker i dag ikke disse private databasene.

At selskaper som tilbyr genetiske selvtester leverer ut data til politiet, er omstridt. Et sentralt prinsipp for behandling av personopplysninger er formålsavgrensning, altså at den som inngår en avtale skal vite hva opplysningene kan brukes til. Som kunde er det derfor viktig å lese kontrakten grundig.

Praksisen reiser flere spørsmål: Bør selskapene kunne legge opp til utlevering til politiet, forutsatt at det fremgår tydelig av samtykket? Bør selskaper i spesielle tilfeller likevel utlevere selv om det ikke er dekket av samtykket?

 

 Nye metoder: Et genetisk øyenvitne?

I 2015 gikk amerikansk politi for første gang ut med et bilde av et ansikt som var laget ved hjelp av dataprogram og basert på DNA-analyse. Senere har dette vært gjort flere ganger. I 2017 ble en drapssak i USA oppklart etter at en ung mann meldte seg etter at han hadde kjent igjen seg selv i en etterlysning fra politiet. Det er ikke avklart om politiet i Norge kan ta i bruk denne teknikken, men lovverket er trolig i seg selv ikke et hinder for det.

Forskere jobber med å utvikle tester som kan gi informasjon om en persons sannsynlige utseende ut fra DNA-analyse. Ved hjelp av ny teknologi, såkalt genomsekvensering, leter forskere etter genetiske markører som kan si noe alder, høyde, hår-, øye- og hudfarge og etnisitet (genetisk opphav). Det forskes også på å utvikle en DNA-test som kan si noe om en persons ansiktstrekk, en metode som virkelig kunne revolusjonert etterforskningsarbeidet, men foreløpig er den genetiske kunnskapen her sparsom.
Det er viktig å merke seg at nytten av slike DNA-analyser foreløpig er svært begrenset. Et menneskes utseende og egenskaper (fenotype) er nemlig ikke bare bestemt av arv, men også miljø. Flere ytre trekk som hårfarge kan man dessuten selv endre, noe som gjør slike signalementer basert på genanalyse usikre.

 

Etiske problemstillinger

En problemstilling gjelder hvem politiet skal kunne lagre opplysninger om. Det er vanlig å betrakte det som en belastning eller form for straff i seg selv å komme i identitetsregisteret. Det er derfor vanlig å mene at dersom registeret skal utvides, så må nytten veies opp mot personvernhensyn. Er det for eksempel rett å registrere personer som ikke har gjort noe som er alvorlig, eller til og med personer som ennå ikke er dømt for lovbrudd?
Da myndighetene i Kuwait i 2016 vedtok å innføre et register med DNA-profiler fra alle innbyggere og turister, ble de møtt med sterk kritikk. Kuwaitiske myndigheter valgte da å trekke lovendringen. Men også i Norge har det vært debatt om et nasjonalt register. Det kunne vært et svært effektivt hjelpemiddel for politiet. Men hva med personvernet? Kritikere hevder et slikt landsomfattende register vil være i konflikt med viktige personvernhensyn, det vil si retten til privatliv, og retten til selv å bestemme over egne personopplysninger. På den annen side har det vært hevdet at dersom alle er registrert, så ville stigmaet eller belastningen ved å være registrert bli mindre.

En annen problemstilling handler om hvilke opplysninger politiet skal kunne innhente. Slike diskusjoner blir mer aktuelle ettersom mulighetene for å finne relevant informasjon om for eksempel utseende blir bedre. En utvidet analyse kan gi politiet flere verktøy i sitt arbeid, men den kan også innebære flere mulige feilkilder. Å snevre inn etterforskningen etter resultatet av gentester kan innebære at spor som burde vært undersøkt, blir utelatt. Flere tester gir også flere mulige typer misbruk og større utfordringer med å sikre at opplysningene ikke kommer på avveie og brukes til feil formål. For den enkelte kan bruk av gentester innebære en sterkere følelse av overvåking.

 

Det biologiske farskapet til et barn undersøkes med en DNA-analyse av prøver fra barn, mann og eventuelt mor. Her sammenligner man et utvalg såkalte markører i arvestoffet, der hver person har to ulike varianter av hver (vist som to topper i kurven). Far og mor har begge gitt én av sine to varianter til barnet, slik at barnets to varianter er en kombinasjon av disse; én fra mor og én fra far. Figuren illustrerer en sammenligning av tre ulike markører fra mor, barn og to ulike mulige fedre. For markør 1 er det ikke mulig å bestemme hvilken av mennene som den kommer fra, siden den er lik hos begge. For markør 2 kunne i prinsippet varianten lengst til høyre kommet fra mulig far 2, men dette kan utelukkes, siden den må komme fra mor, som har den samme. For markør 3 er det ingen match mellom barn og mulig far 2. Variantene som stammer fra foreldrene er markert i grønt, mens de mulige variantene fra mulig far 2 er markert i rødt. Når man sammenligner en rekke slike markører vil man få et resultat som er 99,9999% sikkert. I vårt eksempel tilskrives farskapet mulig far 1. Figur: Sigrid Bratlie/Bioteknologirådet. CC BY-NC-ND 4.0

Slektskapsundersøkelser: Hvem er far og mor?

Norske myndigheter har plikt til å fastsette identiteten til et barns mor og far, og barneloven gir barn rett til å reise sak om farskap mot sine foreldre. Her kan DNA-analyser av slektskap brukes.

En person har arvet halvparten av arvestoffet sitt fra mor og den andre halvparten fra far. Dersom man skal undersøke et farskap, er det derfor en fordel å ha biologiske prøver fra både barn, mor og mulig far. Disse prøvene brukes til å lage en DNA-profil for hver av personene. Hvis man sammenligner prøvene fra barnet og moren, kan man slå fast hvilke deler av barnets DNA-profil som stammer fra moren. Resten må stamme fra faren. Når man så ser på prøven fra den mulige faren, kan man se om man finner et mønster som passer. Slik kan man med stor sikkerhet avgjøre om personen faktisk er faren eller ikke. I tilfeller der den antatte faren ikke er tilgjengelig for analyse, kan det være aktuelt å teste nære slektninger av ham i stedet.

DNA-analyser benyttes når spørsmål om farskap kommer for retten eller i forbindelse med fastsettelse av farskap når barnet er nyfødt. Analysene organiseres av det offentlige, men de kan også bestilles av privatpersoner som ønsker å betale slike analyser selv. Tester for slektskap kan bestilles over internett. Slike tester er kontroversielle fordi det er vanskelig å kontrollere om reglene for samtykke er fulgt når testen kan gjennomføres uten personlig oppmøte. Mange selskaper krever ikke identifikasjon og tilbyr anonymiserte tester.

DNA-analyser kan også benyttes der det er tvil om barnets genetiske mor. Det kan tenkes å være aktuelt for barn i Norge som er født etter eggdonasjon i utlandet. Slektskapstester har også vært brukt ved arvetvister.

Vi støter nå stadig oftere på reklame for genetiske slektskapstester. Fremveksten av DNA-baserte slektskapsanalyser bringer en ny dimensjon inn i situasjonen til både donorbarn og donorene, samt deres etterkommere. DNA-testene kan hjelpe deg til å finne ut hvor du stammer fra og oppdage hittil ukjente slektninger. Slektskapstestene kan med tilnærmet 100 prosent sikkerhet fortelle hvem som fikk barn med hvem flere generasjoner tilbake i tid. Det kan gi mange en overraskelse.

DNA i slektsforskning er et kraftfullt verktøy for dem som vil finne ukjente familiemedlemmer. Med genetiske slektskapstester er det mulig å identifisere familiemedlemmer til tremenningsnivå. Det vil si at en person som er unnfanget med ukjent donor, kan ha håp om å finne sin biologiske far dersom en person som er tremenning eller nærmere i slekt med donoren har tatt en slik test. I snitt vil det si at det er tilstrekkelig med at én av 500 personer har tatt en test. I tillegg er det behov for kunnskap om familietreet for å identifisere slektninger som ikke selv har tatt testen. I dag vet vi at bare ett av disse firmaene har over 80 millioner slektstrær i sine databaser.

Donorbarn som ville komme i kontakt med halvsøsken og biologisk far var noen av de første til å bruke DNA-tester for å finne enkeltpersoner. Firmaene som tilbyr tester selger ofte til kunder i både Europa og USA, noen i hele verden. Det betyr at en gjennom disse DNA-testene kan finne donorer eller halvsøsken utenfor Norge og Norden.

Testene gir for eksempel de som er adoptert fra ukjent familie eller unnfanget med ukjent donor en mulighet til å finne sin biologiske familie. Men selv om det er lett å bli funnet, er det ikke sikkert at alle faktisk ønsker det. Hvordan kan man beskytte enkeltmenneskers rett til ikke å vite i en tid der tilnærmet alle kan bli funnet?

 

Spørsmål til diskusjon

  • Av og til ber politiet om biologiske prøver fra en gruppe personer for å utelukke dem som gjerningspersoner. Synes du det er i orden at du blir bedt om å avgi prøve fordi du var i nærheten da en forbrytelse skjedde? Ville du gjort det?
  • Et nasjonalt DNA-register, hvor alle innbyggere har en profil, ville gjøre det lettere å oppklare forbrytelser der gjerningspersonen ikke er tidligere dømt. Motstandere peker på faren for at informasjon kommer på avveie eller misbrukes, og frykter at vi nærmer oss et overvåkingssamfunn. Bør alle nordmenn få registrert en DNA-profil på samme måte som et fødselsnummer?Et nasjonalt DNA-register, hvor alle innbyggere har en profil, ville gjøre det lettere å oppklare forbrytelser der gjerningspersonen ikke er tidligere dømt. Motstandere peker på faren for at informasjon kommer på avveie eller misbrukes, og frykter at vi nærmer oss et overvåkingssamfunn. Bør alle nordmenn få registrert en DNA-profil på samme måte som et fødselsnummer?
  • Hvis vi får bedre tester for genetisk opphav, vil det bli lettere å rette etterforskningen mot bestemte grupper og utelate andre. I DNA fra mitokondrier finnes for eksempel et mønster som er karakteristisk for den samiske befolkningen. Synes du det er i orden at politiet sjekker hvilken etnisk gruppe en ukjent gjerningsperson tilhører?

 

Innholdet på denne siden ble sist oppdatert i januar 2020.

Send oss en epost hvis du har spørsmål eller kommentarer til innholdet.

Siden ble opprettet: 06.07.2010. Siden ble oppdatert: 16.01.2020

© 2020 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter