DNA-analyser

Undersøkelser av arvestoffet DNA brukes til å identifisere personer eller til å fastslå slektskap mellom to personer. Men hvordan bør disse testene brukes?

Politiet kan sammenligne DNA funnet på et åsted med DNA fra en mistenkt, og finne ut om sporet kommer fra den mistenkte. Etter store ulykker eller katastrofer brukes DNA-analyser for å identifisere omkomne. Metoden brukes også for å finne ut om to personer er i nær slekt, for eksempel i saker der det er tvil om hvem som er far til et barn.

Resultatet av en DNA-test kan brukes til å begrunne mistanke mot en person, og til at denne blir dømt. Men nyhetsbildet gir stadig eksempler på at personer som har vært dømt for en forbrytelse, senere blir frikjent på grunn av en DNA-prøve. DNA-testing kan også benyttes i gamle saker som ikke har vært løst, såkalte «cold cases».

Det er kun ørsmå mengder biologisk materiale som trengs for å utføre DNA-analyser. På denne temasiden ser vi på hva slike undersøkelser kan fortelle oss, og hva de ikke kan fortelle oss. Vi skal også komme inn på etiske problemstillinger knyttet til slike undersøkelser.

LES MER: Artikkelarkiv om DNA-analyser

Hva er DNA-analyser for identifikasjon?

DNA er arvestoffet vårt. Alle cellene våre, med unntak av røde blodceller, inneholder DNA. Bortsett fra egg- og sædceller har hver av cellene i kroppen samme DNA. Én til to prosent av DNA-et vårt består av gener (se temasiden om arv og genetikk). Utenfor genene finnes det blant annet områder som består av repeterte DNA-sekvenser. Dette er sekvenser av DNA som består av to til flere hundre baser (basene er «bokstavene» DNA-koden er skrevet i) som gjentas mange ganger etter hverandre. Det er disse områdene som blir analysert når politiet får utført en DNA-test.

Antall repetisjoner varierer fra person til person og egner seg derfor svært godt til å identifisere enkeltindivider. Ved analyse av noen av disse områdene får man laget DNA-profiler (også kalt DNA-fingeravtrykk), i form av en tallrekke. I Norge analyserer rettsmedisinere i alt 17 områder. En slik DNA-profil gir ikke informasjon om egenskaper som hud- eller hårfarge eller risiko for sykdom (se temasiden om gentesting). Den eneste arveegenskapen dagens DNA-profiler gir informasjon om, er personens kjønn, siden man også sjekker kjønnskromosomene.

Det at metoden som benyttes ikke gir opplysninger om genetiske anlegg og egenskaper har vært viktig ut fra personvernhensyn. Informasjon om for eksempel arvelig sykdom er sensitive personopplysninger, og det å foreta slike tester er derfor mer problematisk.

DNA-analyser i politietterforskning og straffesaker

Ved å sammenligne DNA-profiler basert på to ulike biologiske prøver, kan rettsgenetikere med svært høy grad av sikkerhet slå fast om prøvene stammer fra samme person eller ikke. Det er veldig små mengder biologisk materiale som skal til for å utføre en analyse. Noen få celler kan være nok til at det kan lages en DNA-profil. Dermed har politi, påtalemyndighet og forsvar et effektivt redskap i arbeidet med å sikre at skyldige blir tatt og uskyldige går fri. Dersom politiet finner biologiske spor, for eksempel blodflekker, hårstrå, sædrester eller lignende på åstedet, kan disse sammenlignes med prøver fra mistenkte.

DNA-analyser kan også være til hjelp ved at de kan utelukke enkelte personer. Også i saker der det ikke er mistanke mot noen enkeltperson, kan DNA-analyser benyttes. Det gjelder tilfeller der det er stor sannsynlighet for at gjerningspersonen befinner seg innenfor en gruppe personer – for eksempel alle som har vært innom et sted innenfor et bestemt tidsrom. Etter et drap i Førde i 2004 ble det funnet biologiske spor på avdøde. Dette resulterte i DNA-profilen til en ukjent person. Menn som hadde vært i Førde den aktuelle natten, ble innkalt til å møte i vitneavhør og til å frivillig avgi DNA-prøver. Det ble tatt 1200 DNA-prøver. Etter analyse av prøve nummer 1042 ble det fastslått at denne prøven stammet fra samme person som DNA-sporet som ble funnet på avdøde. Mannen, som var uten tidligere tilknytning til den drepte, ble etterforsket og senere dømt for drapet.

Illustrasjonsfoto: Hender med gummihansker holder vattpinne og prøverør foran ansiktet til mann

For å utføre en rettsgenetisk DNA-analyse av en person tar man gjerne prøven ved hjelp av en vattpinne eller en skumgummibørste som strykes på innsiden av kinnet. Celler fra munnslimhinnen fester seg på materialet og kan overføres til et reagensrør. DNA-et fra cellene isoleres. Deretter analyseres bestemte DNA-områder som man vet varierer mye fra person til person. Ved å undersøke mange nok slike områder får man en DNA-profil som er unik for hvert enkelt menneske. Foto: Corbis / Scanpix

Selv om DNA-analyser er viktig for rettsmedisinen, kan denne teknologien aldri alene avgjøre skyldspørsmål. Den gir ingen svar på spørsmål om nødverge, tilregnelighet, samtykke (for eksempel i seksualrelaterte saker), og så videre. Det en DNA-analyse kan gjøre, er å koble person til sted eller person til gjenstand. Å bli knyttet til et åsted trenger ikke gi grunn til mistanke, men å etterlate blod eller sæd kan skape et forklaringsproblem for en som hevder å ikke ha vært der.

Det er for tiden bare Folkehelseinstituttet (FHI) ved Avdeling for biologiske spor (tidligere Rettsmedisinsk institutt) som lager profilene basert på biologiske spor innhentet av politiet. Profilene lagres i et eget register hos politiet.

Politiets DNA-register

Norge har et DNA-register som ble satt i drift i 1998. Registeret er bygget opp av analyse av 16 DNA-områder, samt om man har mannlig eller kvinnelig kjønnskromosom. Disse brukes til å lage unike DNA-profiler som blir et slags identitetsmerke for hver enkelt. DNA-registeret er delt i et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister. Identitetsregisteret inneholder DNA-profiler av personer som er dømt til ubetinget fengsel over 60 dager, såkalt frihetsstraff. Det er også mulig å la seg registrere frivillig. Etterforskningsregisteret ble etablert i 2008 og inneholder DNA-profiler fra personer som mistenkes for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. I sporregisteret finnes DNA-profiler fra biologiske spor funnet på offer eller åsted, samt opplysning om profilens tilknytning til en uoppklart straffesak.

Per oktober 2012 var 34500 personer registrert i identitets- og etterforskningsregisteret, mens sporregisteret inneholdt 8700 profiler.

Profiler i etterforskningsregisteret skal bare lagres midlertidig. Ved frifinnelse eller hvis saken blir henlagt, skal profilen slettes. Profiler i identitetsregisteret skal slettes senest fem år etter den registrertes død, eller hvis vedkommende blir frifunnet i en gjenopptakelsessak. Da DNA-registeret ble utvidet i 2008, var det mye debatt. Samtidig ga lovendringen Riksadvokaten hjemmel til å endre retningslinjene gradvis, uten at loven må endres. Derfor er spørsmålet om hvem som kan registreres, stadig tilbakevendende.

DNA-register gir også politiet mulighet til å sjekke mot registre i andre land. EU arbeider for å gi politimyndigheter mulighet til å søke i andre staters databaser etter DNA, fingeravtrykk og kjøretøy. Ordningen kan også komme til å omfatte norsk politi og norske registre, fordi Norge deltar i mye av EUs politisamarbeid.

Biologisk materiale klargjøres for DNA-analyse. Foto: Corbis/SCANPIX

Biologisk materiale klargjøres for DNA-analyse. Foto: Corbis / Scanpix

Frifunnet av DNA-analyse

Nord-California, USA, høsten 1984: En 25 år gammel kvinne ble voldtatt og drept på vei til jobb. Rundt en måned senere ble en 19 år gammel mann arrestert for forbrytelsen. Han hevdet at han var uskyldig, men ble ikke trodd og dømt til livsvarig fengsel.

Seks år senere var det kommet analysemetoder som gjorde det mulig å sammenligne DNA funnet på offeret med DNA-et til den arresterte mannen. En slik sammenligning ble utført, og den viste at den arresterte umulig kunne være den som hadde lagt igjen sæden på offeret. Både dette resultatet og en ny test i 1994 som ga samme resultat, ble først ignorert av rettsapparatet.

Videre etterforskning førte imidlertid til at man fant et nært, men ikke perfekt samsvar med en DNA-profil i statens DNA-register. Dette satte politiet på sporet av broren til personen i registeret (nære slektninger har likere DNA-profiler enn andre). Konfrontert med DNA-beviset, tilsto denne mannen drapet. Noen måneder senere ble personen som var blitt arrestert i 1984, løslatt etter 20 år som uskyldig i fengsel. Siden har det kommet flere lignende saker hvor tidligere dømte løslates på grunn av DNA-analyser.

Framtidens forbryterjakt?

Den tradisjonelle måten å lage signalement på, er kombinasjon av øyenvitner og portrettegning. Nå jobber forskere med å lage tester som kan gi informasjon om en persons sannsynlige utseende ut fra analyse av DNA. Da må man analysere langt større deler av DNA (arvematerialet) enn i DNA-profilene politiet bruker i dag. Ved hjelp av ny teknologi, såkalt genomsekvensering, arbeider forskere med å finne genetiske markører som kan brukes til å anslå en persons alder, høyde, hår-, øyen- og hudfarge, etnisitet (genetisk opphav), og til og med ansiktstrekk. Men det vil alltid være grenser for hva man kan finne ut ved å analysere DNA. Et menneskes utseende og egenskaper (fenotype) er nemlig ikke bare bestemt av arv, men også miljø. Noen ytre trekk som hårfarge kan man dessuten selv endre, noe som gjør slike genetiske signalementer usikre.

Det kan også tenkes at politiets etterforskere i framtiden kan ønske å bruke DNA-tester til å undersøke mindre synlige egenskaper, slik som arvelig disposisjon for sykdom og oppførsel, og så lete i sykehusenes journaler eller helseregistrene. Det vil være spesielt kontroversielt fra et personvernsynspunkt.

For jurister er dette et lite kartlagt felt, og bare få land nevner fenotypetesting i sine lovverk. Belgia og Tyskland forbyr tester som kan bestemme mer enn kjønn. Nederland har åpnet for dette i sine lover, men begrenset det til ytre trekk som er synlige ved fødselen og med eksplisitt forbud mot å teste for sykdom.

Slektskapsundersøkelser: Hvem er far og mor?

To prøverør merket "Far" og "Sønn"

DNA-prøver fra far og sønn. Fra disse prøvene isoleres DNA og deretter kopieres de DNA-områdene som skal undersøkes ved hjelp av en teknikk som kalles PCR
(Polymerase Chain Reaction) til korte, syntetiske DNA-fragmenter (les mer om dette på temaarket om genteknologi på naturfagrommet). DNA-fragmentene blir deretter sortert etter størrelse med en metode som kalles elektroforese. Resultatene analyseres, og det fremkommer
kurver som vist nedenfor.

Norske myndigheter har plikt til å fastsette identiteten til et barns mor og far (eller medmor), og barneloven gir barn rett til å reise sak om farskap mot sine foreldre. Her kan DNA-analyser av slektskap brukes.

En person har arvet halvparten av arvestoffet sitt fra mor og den andre halvparten fra far. Dersom man skal undersøke et farskap genetisk, er det derfor en fordel å ha biologiske prøver fra både barn, mor og mulig far. Disse prøvene brukes til å lage en DNA-profil for hver av personene. Hvis man sammenligner prøvene fra barnet og moren, kan man slå fast hvilke deler av barnets DNA-profil som stammer fra moren. Resten må stamme fra faren. Når man så ser på prøven fra den mulige faren, kan man se om man finner et mønster som passer. Slik kan man med stor sikkerhet avgjøre om personen faktisk er faren eller ikke. I tilfeller der den antatte faren ikke er tilgjengelig for analyse, kan det være aktuelt å teste nære slektninger av ham i stedet.

DNA-analyser benyttes når spørsmål om farskap kommer for retten eller i forbindelse med fastsettelse av farskap når barnet er nyfødt. Analysene organiseres av det offentlige, men de kan også bestilles av privatpersoner som ønsker å betale slike analyser selv.

DNA-analyser kan også benyttes der det er tvil om barnets genetiske mor. Dette kan være aktuelt der barnet har blitt til ved befruktning utenfor kroppen, for eksempel ved eggdonasjon (se temaark om assistert befruktning). I Norge er eggdonasjon ulovlig, men slektskapsundersøkelser for å fastslå genetisk mor kan tenkes å være aktuelt for barn i Norge som er født etter eggdonasjon i utlandet. Testen har imidlertid ikke konsekvenser for det juridiske morskapet. Barneloven sier at det er den kvinnen som føder barnet, som er mor.

DNA-analyser av slektskap har også vært brukt ved arvetvister.

DNA-analyser ved ulykker og terrorangrep

DNA-analyser kan benyttes til identifikasjon av ofre ved alvorlige ulykker. Man sammenligner da DNA fra omkomne eller kroppsdeler fra omkomne med DNA fra mulige slektninger. Rettsmedisinere har flere andre metoder for å identifisere forulykkede personer, blant annet å sammenligne de omkomnes tenner med savnede personers tannlegejournaler. Men DNA-analyser kan være til hjelp, spesielt i de tilfellene der for eksempel tannjournaler ikke er tilgjengelig eller ikke lar seg bruke.

Blå kurver merket med tall og bokstaver

Utsnitt av DNA-profilene for en mann (øverst) og sønnen hans (nederst). De grønne boksene over kurvene er navnet på DNA-områdene og viser til plasseringen på kromosomene. Under hver kurve vises navnet på de variantene av DNA-områdene som akkurat disse personene har. Her vises resultatene fra fem DNA-områder. DNA-området vist lengst til venstre hører til kjønnskromosomene og har bare to varianter, X eller Y. Sønnen har arvet Y (på Y-kromosomet) fra sin far.
De andre områdene kan ha en rekke ulike varianter. I DNA-området vist til høyre har sønnen arvet varianten 16 fra sin far. Dermed må han ha arvet 18 fra sin mor.
Navnene på de ulike variantene, altså 16, 18 og så videre henger sammen med antall repetisjoner av den samme DNA-sekvensen. Varianten 16 har 16 slike repetisjoner, variant 18 har 18 og så videre. Illustrasjon: FHI

DNA-analyser har blitt brukt i arbeidet med å identifisere omkomne etter dramatiske hendelser som tsunamien i Asia i 2004, terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 og angrepet mot Statoils gassanlegg In Amenas i Algerie i 2013.

DNA-analyse ved familiegjenforening i Norge

Når noen søker om oppholdstillatelse ved gjenforening med familiemedlemmer i Norge, må slektskapet sannsynliggjøres. De fleste søkerne vil kunne fremlegge dokumentasjon på slektskapet i form av for eksempel fødselsattester eller vielsesattester. Noen søkere har imidlertid problemer med å fremlegge attester med tilstrekkelig bevisverdi. Utlendingsdirektoratet (UDI) tilbyr derfor en DNA-analyse for å fastslå om en søker er i familie med den personen som bor i Norge. Prøver av søkere tas ved norske ambassader eller på andre steder hvor ambassadenes representanter er til stede. DNA i prøver tatt fra søkeren sammenlignes deretter med DNA fra familiemedlemmet som allerede bor i Norge.

Man bruker bare slike analyser når de man trenger prøver av, samtykker til testing. Skulle undersøkelsen vise at det biologiske slektskapet ikke er det som er oppgitt i søknaden, vil søkeren få mulighet til å avgi en forklaring som blir tatt i betraktning i den videre behandlingen av saken.

Etiske problemstillinger

Effektiv bruk av DNA-profilering kan komme i konflikt med personvernet, det vil si retten til privatliv og retten til selv å bestemme over egne personopplysninger. Politiet ønsker et stort register, slik at etterforskningen skal bli lettere. Hva synes du er det viktigste hensynet?

Bør politiet også kunne lagre profil på folk som har gjort mindre lovbrudd, for eksempel alle som har kjørt for fort?

Hvis DNA-registeret utvides, øker sjansen for at vi står i et register uten selv å vite det. Hvor viktig er kravene om informasjon og samtykke? Er det like greit å ikke vite om at du er registrert?

Staten har som oppgave å sikre innbyggerne mot terror, internasjonal kriminalitet og spredning av sykdommer. Bør vi godta innskrenkninger i personvernet hvis det kan hjelpe med å forebygge terror?

Av og til ber politiet om biologiske prøver fra en gruppe personer for å utelukke dem som gjerningspersoner. Synes du det er i orden at du blir bedt om å avgi prøve fordi du var i nærheten da en forbrytelse skjedde? Ville du gjort det?

Straffeprosesslovens paragraf 158 sier om mistenkte personer at «[N]ekter vedkommende å avgi biologisk materiale frivillig, kan slikt materiale innhentes med tvang når dette kan skje uten fare eller betydelig smerte.» Er det riktig at politiet skal kunne bruke tvang for å innhente en DNA-prøve fra mistenkte?

Hvis vi får bedre tester for genetisk opphav, vil det bli lettere å rette etterforskningen mot bestemte grupper og utelate andre. I DNA fra mitokondrier finnes for eksempel et mønster som er karakteristisk for den samiske befolkningen. Synes du det er i orden at politiet sjekker hvilken etnisk gruppe en ukjent gjerningsperson tilhører?

Historien gir mange eksempler på at kartlegging av befolkningen har hjulpet makthavere til å begå folkemord og andre overgrep mot grupper. I Norge ble det såkalte «J-stempelet» i jødiske pass brukt til identifisering og deportasjon av jøder til konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Hvor relevant er slike skrekkeksempler i dag og for Norge?

Et nasjonalt DNA-register, hvor alle innbyggere har en profil, ville gjøre det lettere å oppklare forbrytelser der gjerningspersonen ikke er tidligere dømt. Sannsynligvis ville det også gjøre det mindre stigmatiserende å stå i registeret. Motstandere peker på faren for at informasjon kommer på avveie eller misbrukes, og frykter at vi nærmer oss et overvåkingssamfunn. Hva mener du? Bør alle nordmenn ha en DNA-profil på samme måte som et fødselsnummer?

Bør politiet etter hvert ta i bruk ny teknologi som gjør at man kan lese av hele DNA-koden – også genene som bestemmer våre arvelige egenskaper – i biologiske spor eller prøver?

I dag skal det biologiske materialet kastes etter at analysen er ferdig og en profil er laget. Skal man bare ta vare på DNA-profilen som en datakode – eller skal man også ta vare på det biologiske materialet?

Det biologiske materialet kan komme til nytte for eksempel ved gjenopptakelser, og da kan man ta i bruk nye analyseteknikker. Et argument mot dette er at prøver som ble avgitt frivillig, senere kan brukes til andre formål enn det opprinnelig var gitt samtykke til.

 

Innholdet på denne siden ble sist oppdatert i oktober 2013.

Siden ble opprettet: 06.07.2010. Siden ble oppdatert: 22.02.2017

© 2017 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter