DNA-analyser

Undersøkelser av arvestoffet DNA brukes til å identifisere personer eller til å fastslå slektskap mellom to personer. Men hvordan bør disse testene brukes?

Politiet kan sammenligne DNA funnet på et åsted med DNA fra en mistenkt, og finne ut om sporet kommer fra den mistenkte. Etter store ulykker eller katastrofer brukes DNA-analyser for å identifisere omkomne. Metoden brukes også for å finne ut om to personer er i nær slekt, for eksempel i saker hvor det er tvil om hvem som er far til et barn.

Biologisk materiale klargjøres for DNA-analyse. Foto: Corbis/SCANPIX

Foto: Corbis / Scanpix

Resultatet av en DNA-test kan brukes til å begrunne mistanke mot en person, og til at denne blir dømt. Men nyhetsbildet gir også stadig eksempler på at personer som har vært dømt for en forbrytelse, senere blir frikjent på grunn av en DNA-prøve. DNA-testing kan også benyttes i gamle saker som ikke har vært løst, såkalte «cold cases».

Det er kun ørsmå mengder biologisk materiale som trengs for å utføre DNA-analyser. På denne temasiden ser vi på hva slike undersøkelser kan fortelle oss, og hva de ikke kan fortelle oss. Vi skal også komme inn på etiske problemstillinger knyttet til slike undersøkelser.

 

Hva er DNA-analyser for identifikasjon?

DNA er arvestoffet vårt. Alle cellene våre, med unntak av røde blodceller, inneholder DNA. Bortsett fra egg- og sædceller, har hver av cellene i kroppen samme DNA. Én til to prosent av DNA-et vårt består av gener (se temaside om arv og genetikk). Utenfor genene finnes det blant annet områder som består av repeterte DNA-sekvenser. Dette er sekvenser av DNA som består av to til flere hundre baser (basene er «bokstavene» DNA-koden er skrevet i) som gjentas mange ganger etter hverandre. Det er disse områdene som blir analysert når politiet får utført en DNA-test.

Antall repetisjoner varierer fra person til person og egner seg derfor svært godt til å identifisere enkeltindivider. Ved analyse av noen av disse områdene får man laget DNA-profiler (også kalt DNA-fingeravtrykk), i form av en tallrekke. I Norge analyserer rettsmedisinere i alt 17 områder. En slik DNA-profil gir ikke informasjon om egenskaper som hud- eller hårfarge eller risiko for sykdom (se temaside om gentesting). Den eneste arveegenskapen dagens DNA-profiler gir informasjon om, er personens kjønn, siden man også undersøker kjønnskromosomene.

Det at metoden som benyttes ikke gir opplysninger om genetiske anlegg og egenskaper, har vært viktig ut fra personvernhensyn. Informasjon om for eksempel arvelig sykdom er sensitive personopplysninger, og det å foreta slike tester er derfor mer problematisk.

 

DNA-analyser i politietterforskning og straffesaker

Illustrasjonsfoto: Hender med gummihansker holder vattpinne og prøverør foran ansiktet til mann

For å utføre en rettsgenetisk DNA-analyse av en person tar man gjerne prøven ved hjelp av en vattpinne eller en skumgummibørste, som strykes på innsiden av kinnet. Celler fra munnslimhinnen fester seg på materialet og kan overføres til et reagensrør. DNA-et fra cellene isoleres. Deretter analyseres bestemte DNA-områder som man vet varierer mye fra person til person. Ved å undersøke mange nok slike områder får man en DNA-profil som er unik for hvert enkelt menneske. Foto: Corbis / Scanpix

DNA-analyser ble for første gang benyttet i 1985 av britisk politi, og i 1987 ble metoden brukt i en amerikansk rettssak for første gang. Første gang DNA-bevis ble brukt i en norsk rettssak var i 1988, i en voldtektssak.

DNA-analysene gir en DNA-profil, som kan sammenlignes med et fingeravtrykk. Ved å sammenligne to ulike biologiske prøver, kan genetikere med svært høy grad av sikkerhet slå fast om prøvene stammer fra samme person eller ikke – med mindre personen har en enegget tvilling med identisk arvemateriale. Ettersom analysemetodene har blitt mer avanserte, er det i dag veldig små mengder biologisk materiale som skal til for å utføre en analyse. Noen få celler kan være nok til at det kan lages det vi kaller en DNA-profil. Dermed har politi, påtalemyndighet og forsvar et effektivt redskap i arbeidet med å sikre at skyldige blir tatt og uskyldige går fri.

Dersom norsk politi finner biologiske spor, for eksempel blodflekker, hårstrå, sædrester eller lignende på et åsted, sendes prøvene til rettsmedisinere som utarbeider en DNA-profil. Én DNA-profil alene identifiserer ingen. Metoden er nyttig først idet man har to profiler som kan sammenlignes. Dersom det er en mistenkt i saken som er tilgjengelig, vil politiet be om at det lages en DNA-profil av vedkommende, for så å se om den er lik profilen fra rettsmedisinerne. Der det ikke finnes en mistenkt, vil politiet sjekke profilen fra åstedet mot profiler som er lagret i DNA-registeret, som er et arkiv over profiler fra tidligere dømte (se nedenfor).

Hvis profilen fra åstedet ikke finnes i DNA-registeret, finnes enda en mulighet. Politiet har anledning til å anmode folk til å la seg teste frivillig. Det gjelder tilfeller der det er stor sannsynlighet for at gjerningspersonen befinner seg innenfor en gruppe personer – for eksempel alle som har vært innom et sted innenfor et bestemt tidsrom. Etter et drap i Førde i 2004 ble det funnet biologiske spor på avdøde. Dette resulterte i DNA-profilen til en ukjent person, altså en som ikke var i politiets register. Menn som hadde vært i Førde den aktuelle natten, ble innkalt til å møte i vitneavhør og til å frivillig avgi DNA-prøver. Det ble tatt 1200 DNA-prøver. Etter analyse av prøve nummer 1042 ble det fastslått at denne prøven stammet fra samme person som DNA-sporet som ble funnet på avdøde. Mannen, som var uten tidligere tilknytning til den drepte, ble etterforsket og senere dømt for drapet.

 

DNA-analyser i norsk politi

I 2008 kom den såkalte DNA-reformen, som innebar flere endringer for å legge til rette for økt bruk av DNA-analyser i politietterforskning.

Tidligere var det kun egne spesialister i politiet som sikret spor. Én av endringene med DNA-reformen var at dette ble noe enhver politibetjent kunne gjøre.

Selv om DNA-analyser er blitt viktig for politi og rettssystemet, så kan denne teknologien aldri alene avgjøre skyldspørsmål. Én grunn er at selv om selve analysemetoden er presis, så er det ikke nødvendigvis opplagt hvordan resultatet av analysen skal tolkes. Ettersom det i dag trengs svært lite biologisk materiale for å utvinne en DNA-profil, så er det også større mulighet for å finne DNA fra flere personer på en gjenstand eller et offer. Det kan være spor fra en som har gjort noe galt, men også fra en uskyldig person som har vært på åstedet tidligere, eller til og med fra politiet selv. Siden vi alle kan bære med oss rester av DNA fra andre personer vi har møtt tidligere, kan en slik prøveprofil også inneholde DNA fra personer som ikke har vært på åstedet. DNA-analysen i seg selv forteller ikke når eller hvordan et biologisk spor havnet på et bestemt sted. Den gir heller ingen svar på spørsmål om nødverge, tilregnelighet, samtykke (for eksempel i seksualrelaterte saker), og så videre.

Det en DNA-analyse kan gjøre, er å koble en person til et sted eller en gjenstand. Å bli knyttet til et åsted trenger ikke gi grunn til mistanke, men å etterlate blod eller sæd kan skape et forklaringsproblem for en som hevder å ikke ha vært der. Derfor må resultatet av analysen tolkes i lys av annet man vet om åsted, personer og hendelser. Slik kan politi og retten nærme seg et svar på spørsmålet om hvem som har gjort noe kriminelt.

Det er for tiden avdeling for Rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus som utarbeider DNA-profilene, basert på biologiske spor innhentet av politiet. Selve profilene lagres i et eget DNA-register hos politiet.

 

Politiets DNA-register

Det norske DNA-registeret ble etablert i 1998. DNA-registeret er delt i et identitetsregister, et etterforskningsregister og et sporregister.

Identitetsregisteret inneholder DNA-profiler av personer som er dømt til frihetsstraff, forvaring eller samfunnsstraff. Også personer som er idømt bot for grovt tyveri eller grovt ran kan registreres, og det er mulig å la seg registrere frivillig. Profiler i identitetsregisteret skal slettes senest fem år etter den registrertes død, eller hvis vedkommende blir frifunnet i en gjenopptakelsessak.

Foto: iStock.

Sikring av DNA-spor på et åsted kan være avgjørende for å oppklare en forbrytelse. Foto: iStock.

Etterforskningsregisteret ble etablert i 2008 og inneholder DNA-profiler fra personer som mistenkes for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Profiler i etterforskningsregisteret skal bare lagres midlertidig. Blir personen dømt, overføres profilen til identitetsregisteret. Ved frifinnelse eller hvis saken blir henlagt, skal profilen slettes.

I sporregisteret finnes DNA-profiler fra biologiske spor funnet på offer eller åsted, samt opplysning om profilens tilknytning til en uoppklart straffesak. Profiler i sporregisteret kan oppbevares til saken er henlagt.

Per februar 2017 var 69 997 personer registrert i identitetsregisteret, 10 534 i etterforskningsregisteret, mens sporregisteret inneholdt 12 068 profiler. Tallene for identitetsregisteret er doblet siden 2013. En grunn er endringer som kom med DNA-reformen fra 2008. Da ble kriteriene for hvem som kan registreres endret, slik at flere kunne registreres. Debatten om hvem og hvor mange som bør være registrert i politiets arkiver, dukker opp med jevne mellomrom.

DNA-registrene gir også politiet mulighet til å sjekke mot registre i andre land. EU har en lov som gir politimyndigheter mulighet til å be om å få utlevert opplysninger om DNA, fingeravtrykk og kjøretøy fra personer i andre stater. Ordningen omfatter også norsk politi og norske registre, fordi Norge deltar i mye av EUs politisamarbeid.

 

Genetisk øyenvitne

Dersom politiet har vitner til en forbrytelse, så har de mulighet til å utarbeide et signalement og en portrettegning av den mistenkte. Men øyevitner kan huske feil, og det er ikke alltid det finnes et vitne. Nå jobber forskere med å utvikle tester som kan gi informasjon om en persons sannsynlige utseende ut fra DNA-analyse. Ved hjelp av ny teknologi, såkalt genomsekvensering, leter forskere etter genetiske markører som kan si noe blant annet om en persons sannsynlige alder, høyde, hår-, øyen- og hudfarge og etnisitet (genetisk opphav). Det forskes også på å utvikle en DNA-test som kan si noe om en persons ansiktstrekk, noe som virkelig kunne revolusjonert etterforskningsarbeidet, men foreløpig er den genetiske kunnskapen her sparsom.

I 2015 gikk amerikansk politi for første gang ut med et bilde av et ansikt som var laget ved hjelp av dataprogram og basert på DNA-analyse. I Norge er det foreløpig lite offentlig debatt om denne teknologien. Imidlertid er det norske lovverket ikke i seg selv til hinder for slik bruk av DNA-materiale også her til lands.

Det er viktig å merke seg at nytten av slike DNA-analyser foreløpig er svært begrenset. Et menneskes utseende og egenskaper (fenotype) er nemlig ikke bare bestemt av arv, men også miljø. Flere ytre trekk som hårfarge kan man dessuten selv endre, noe som gjør slike signalementer basert på genanalyse usikre.

 

Etiske problemstillinger

Etterforskningsregisteret ble etablert i 2008 og inneholder DNA-profiler fra personer som mistenkes for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Profiler i etterforskningsregisteret skal bare lagres midlertidig. Blir personen dømt, overføres profilen til identitetsregisteret. Ved frifinnelse eller hvis saken blir henlagt, skal profilen slettes.

Fenotyping

I 2015 publiserte amerikansk politi for første gang en fantomtegning som kun var basert på DNA-funn på åstedet, ikke på beskrivelser fra øyenvitner.

Én type problemstilling gjelder hvem og hvor mange politiet skal kunne lagre i sine registre. Det er vanlig å betrakte det som en belastning eller form for straff i seg selv å komme i identitetsregisteret. Diskusjoner om utvidelser av registeret, handler derfor ofte om nytte sett opp mot personvernhensyn. Er det for eksempel rett å registrere personer som ikke har gjort noe som er alvorlig, eller til og med personer som ennå ikke er dømt for lovbrudd? Mange vil mene at jo flere som er registrert, desto større blir den samlede belastningen for personvernet. Da myndighetene i Kuwait i 2016 vedtok å innføre et register med DNA-profiler fra alle innbyggere og turister, ble de møtt med sterk kritikk. Kuwaitiske myndigheter valgte da å trekke lovendringen. Men også i Norge har det vært debatt om et nasjonalt register. Det kunne vært et svært effektivt hjelpemiddel for politiet. Men hva med personvernet? Kritikere hevder et slikt landsomfattende register vil være i konflikt med viktige personvernhensyn, det vil si retten til privatliv, og retten til selv å bestemme over egne personopplysninger. DNA-profilen er digital, noe som bidrar til risiko for at opplysningene kan spres. På den annen side, har det vært hevdet at dersom alle er registrert, så ville stigmaet — den sosiale belastningen — ved å være registrert, bli mindre.

En annen problemstilling handler om hvilke opplysninger politiet skal kunne innhente, noe som blir aktuelt ettersom mulighetene for å finne relevant informasjon om for eksempel utseende blir bedre. En utvidet analyse kan gi politiet flere verktøy i sitt arbeid, men det kan også innebære flere mulige feilkilder. Å snevre inn etterforskningen etter resultatet av gentester kan innebære at spor som burde vært undersøkt, blir utelatt. Flere tester gir også flere mulige typer misbruk og større utfordringer med å sikre at opplysningene ikke kommer på avveie og brukes til feil formål. For den enkelte kan bruk av gentester innebære en sterkere følelse av overvåking.

En tredje type problemstilling gjelder hvordan DNA-tester faktisk brukes til enhver tid. Resultatet som skal si noe om to biologiske prøver stammer fra samme person eller ikke, har tilnærmet hundre prosents sikkerhet. Likevel er det flere mulige feilkilder i prosessen fra sikring av prøver til analyse, tolkning og bruk av resultatet i lys av andre bevis i en rettsak. DNA-analyser er kompliserte, og mulige feilkilder kan få alvorlige konsekvenser. Hvis det er noe galt med prøven eller beviset brukes eller tolkes galt, kan en uskyldig bli dømt eller en skyldig gå fri. Det finnes eksempler på at begge deler har skjedd. Forskere har derfor pekt på at det er viktig med god opplæring og gode rutiner i arbeidet med DNA-tester i alle politidistrikter. En annen problemstilling som er særlig relevant for gjenopptakelsessaker, er om politiet systematisk burde ta vare på biologiske spor fra en sak selv etter at den er oppklart.

 

Det biologiske farskapet til et barn undersøkes med en DNA-analyse av prøver fra barn, mann og eventuelt mor. Her sammenligner man et utvalg såkalte markører i arvestoffet, der hver person har to ulike varianter av hver (vist som to topper i kurven). Far og mor har begge gitt én av sine to varianter til barnet, slik at barnets to varianter er en kombinasjon av disse; én fra mor og én fra far. Figuren illustrerer en sammenligning av tre ulike markører fra mor, barn og to ulike mulige fedre. For markør 1 er det ikke mulig å bestemme hvilken av mennene som den kommer fra, siden den er lik hos begge. For markør 2 kunne i prinsippet varianten lengst til høyre kommet fra mulig far 2, men dette kan utelukkes, siden den må komme fra mor, som har den samme. For markør 3 er det ingen match mellom barn og mulig far 2. Variantene som stammer fra foreldrene er markert i grønt, mens de mulige variantene fra mulig far 2 er markert i rødt. Når man sammenligner en rekke slike markører vil man få et resultat som er 99,9999% sikkert. I vårt eksempel tilskrives farskapet mulig far 1. Figur: Sigrid Bratlie/Bioteknologirådet. CC BY-NC-ND 4.0

Slektskapsundersøkelser: Hvem er far og mor?

Norske myndigheter har plikt til å fastsette identiteten til et barns mor og far, og barneloven gir barn rett til å reise sak om farskap mot sine foreldre. Her kan DNA-analyser av slektskap brukes.

En person har arvet halvparten av arvestoffet sitt fra mor og den andre halvparten fra far. Dersom man skal undersøke et farskap, er det derfor en fordel å ha biologiske prøver fra både barn, mor og mulig far. Disse prøvene brukes til å lage en DNA-profil for hver av personene. Hvis man sammenligner prøvene fra barnet og moren, kan man slå fast hvilke deler av barnets DNA-profil som stammer fra moren. Resten må stamme fra faren. Når man så ser på prøven fra den mulige faren, kan man se om man finner et mønster som passer. Slik kan man med stor sikkerhet avgjøre om personen faktisk er faren eller ikke. I tilfeller der den antatte faren ikke er tilgjengelig for analyse, kan det være aktuelt å teste nære slektninger av ham i stedet.

DNA-analyser benyttes når spørsmål om farskap kommer for retten eller i forbindelse med fastsettelse av farskap når barnet er nyfødt. Analysene organiseres av det offentlige, men de kan også bestilles av privatpersoner som ønsker å betale slike analyser selv. Tester for slektskap kan bestilles over internett. Slike tester er kontroversielle fordi det er vanskelig å kontrollere om reglene for samtykke er etterfulgt når testen kan gjennomføres uten personlig oppmøte. Mange selskaper krever ikke identifikasjon og tilbyr anonymiserte tester. Uansett er det enkelt å sende inn prøve av en annen person.

DNA-analyser kan også benyttes der det er tvil om barnets genetiske mor. Det kan tenkes å være aktuelt for barn i Norge som er født etter eggdonasjon i utlandet. Slektskapstester har også vært brukt ved arvetvister.

 

DNA-analyser ved ulykker og terrorangrep

DNA-analyser kan benyttes til identifikasjon av ofre ved alvorlige ulykker. Man sammenligner da DNA fra omkomne eller kroppsdeler fra omkomne med DNA fra mulige slektninger. Rettsmedisinere har flere andre metoder for å identifisere forulykkede personer, blant annet å sammenligne de omkomnes tenner med savnede personers tannlegejournaler. Men DNA-analyser kan gi svar, spesielt i de tilfellene der for eksempel tannjournaler ikke er tilgjengelig eller ikke lar seg bruke.

DNA-analyser har blitt brukt i arbeidet med å identifisere omkomne etter dramatiske hendelser som tsunamien i Asia i 2004, terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 og angrepet mot Statoils gassanlegg In Amenas i Algerie i 2013.

 

Spørsmål til diskusjon

  • Et nasjonalt DNA-register, hvor alle innbyggere har en profil, ville gjøre det lettere å oppklare forbrytelser der gjerningspersonen ikke er tidligere dømt. Motstandere peker på faren for at informasjon kommer på avveie eller misbrukes, og frykter at vi nærmer oss et overvåkingssamfunn. Bør alle nordmenn få registrert en DNA-profil på samme måte som et fødselsnummer?
  • Av og til ber politiet om biologiske prøver fra en gruppe personer for å utelukke dem som gjerningspersoner. Synes du det er i orden at du blir bedt om å avgi prøve fordi du var i nærheten da en forbrytelse skjedde? Ville du gjort det?
  • Hvis vi får bedre tester for genetisk opphav, vil det bli lettere å rette etterforskningen mot bestemte grupper og utelate andre. I DNA fra mitokondrier finnes for eksempel et mønster som er karakteristisk for den samiske befolkningen. Synes du det er i orden at politiet sjekker hvilken etnisk gruppe en ukjent gjerningsperson tilhører?

 

Innholdet på denne siden ble sist oppdatert i mars 2017.

Send oss en epost hvis du har spørsmål eller kommentarer til innholdet.

Siden ble opprettet: 06.07.2010. Siden ble oppdatert: 17.03.2017

© 2017 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter