Industriell bioteknologi

Legemiddelindustri i Norge

I Norge var omsetningen av legemidler, regnet som apotekenes utsalgspris, 17,4 milliarder kroner i 2007. Nærmere 90 prosent av dette var reseptbelagte legemidler. Rundt 10 prosent av legemiddelomsetningen ble investert i forskning og utvikling av nye produkter. Legemiddelindustrien i Norge sysselsatte i 2006 i underkant av 4 700 mennesker, og av disse jobbet rundt 630 med forskning og utvikling. De resterende arbeidet innenfor områder som produksjon, registrering, distribusjon, bivirkningsovervåking, salg og markedsføring, samt pris- og refusjonsspørsmål. Totalt deltok i overkant av 14 000 norske pasienter i kliniske utprøvinger i 2006.

10 legemiddelfirmaer produserte legemidler i Norge i 2007. De eksporterte til mer enn 130 land. Norge importerer likevel langt mer legemidler enn vi eksporterer. Det aller meste av dette er imidlertid produkter framstilt ved organisk kjemisk syntese,
og det er vanskelig å skille ut hvor mye av produksjonen som er basert på fermenteringsteknologi (det vil si bioteknologi).

De fleste legemiddelfirmaene som er etablert i Norge er utenlandske. De fleste er medlemmer av Legemiddelindustriforeningen. (Tall og fakta, se liste over firmaer her).

Legemidler brukes også innen veterinærmedisinen. Totalomsetningen av veterinærmedisinske legemidler i Norge utgjorde i underkant av 600 millioner kroner i 2007. Legemidler til akvakultur (oppdrettsnæringen) utgjør størstedelen av denne omsetningen.

Den eneste store produsenten av legemidler i Norge som bruker fermentering i prosessen, er Alpharma som tidligere var norskeiet, men som nå er kjøpt opp av et amerikansk selskap. Alpharma er en ledende produsent av farmasøytiske aktivstoffer (API – Active Pharmaceutical Ingredients) som har spesialisert seg på fermenterte antibiotika, og har i dag 10-12 ulike produkter av denne typen.

Et yngre og mindre selskap som har utviklet produkter for både helse- og diagnostikkmarkedet, og som bruker fermenteringsteknologi, er Biotec Pharmacon i Tromsø.

I de senere årene har det vokst fram mange små, nyetablerte selskaper i Norge, som arbeider innenfor nisjer av medisin, diagnostikk og analyse. En oversikt over disse finnes på hjemmesidene til Norsk Biotekforum på www.biotekforum.no. Mange har både nær tilknytting til norske forskningsmiljøer og arbeider i internasjonale nettverk. Internasjonalt samarbeid blir mer og mer utbredt, og gode muligheter tilbys blant annet gjennom EUs rammeprogrammer for forskning og utvikling.

Bioteknologi og forurensning

Ved bruk av bioteknologi og genmodifiserte organismer (GMO), er det et viktig skille mellom innesluttet bruk (det vil si bruk innefor en barriere, for eksempel et spesielt utviklet laboratorium eller veksthus eller i et lukket produksjonsanlegg med spesiell avfallshåndtering) og utsetting i naturen (som ved dyrking av vekster på et jorde). Lovgivingen er veldig forskjellig for disse to bruksområdene, se genteknologiloven. Man ønsker å ha god kontroll med hvilke GMO-er som slippes ut i naturen der de kan formere seg. Her omtaler vi kun utslipp fra innesluttet bruk av bioteknologi i bioteknologisk industri. Virksomheter som driver med innesluttet bruk av genmodifiserte organismer må være godkjent for slik bruk.

Bioteknologisk industri kan ha flere fordeler ved at den blant annet kan være mer bærekraftig og miljøvennlig enn tradisjonell kjemisk teknologi. Bioteknologi blir derfor valgt i industriprosesser ikke bare fordi noen kompliserte produkter er enklere å framstille på denne måten enn ved tradisjonelle kjemiske reaksjoner, men også fordi bioteknologisk produksjon kan være basert på fornybare råstoffer som for eksempel sukker, stivelse eller korn.

Ved bioteknologisk produserte produkter er både produkter og reststoffer biologisk nedbrytbare. I tillegg arbeides det med prosessutvikling som kan gjøre det mulig å utnytte avfallsstoffer, som for eksempel halm og andre biprodukter fra landbruket, samt brukt papir og tremateriale, som råstoff. Dette må imidlertid bli lønnsomt før det blir vanlig i bruk. Se også avsnittet om biodrivstoff under.

Bruk av markørgener slik som antibiotikaresistensgener

Å lage GMO-er er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro. Dersom man prøver å modifisere mange celler samtidig, vil man bare lykkes for en liten andel av cellene. Det er derfor viktig å ha metoder for å kunne velge ut de vellykkede modifiseringene, det vil si å skille ut de få cellene man har greid å genmodifisere fra det store flertallet av celler som man ikke har greid å modifisere (andelen som er modifisert kan variere fra fem prosent ned mot en promille eller lavere, avhengig av celletype og valg av transformasjonsmetode, det vil si metode for å få inn genene).

Det er utviklet flere systemer for å selektere (velge ut) de cellene man har klart å genmodifisere. Et av disse systemene er å sette inn antibiotikaresistensgener (gener som gir bakterier eller celler motstandsdyktighet eller resistens mot antibiotika), sammen med det genet man egentlig ønsker å få innsatt i cellen (les mer om dette på temaarket «Genteknologi på naturfagrommet»). Her er antibiotikaresistensgenet et såkalt markørgen, som brukes for å vise at man har fått introdusert den nye genkonstruksjonen i cellen. Ved å tilsette antibiotika i cellenes vekstmedium (næringsløsning), vil bare de cellene som har fått innsatt antibiotikaresistensgenet, sammen med det genet man egentlig ønsket å sette inn, overleve.

Antibiotika er imidlertid meget viktig for behandling av bakterieinfeksjoner hos mennesker, dyr og fisk. Det er derfor et problem at det dukker opp stadig flere antibiotikaresistente bakteriestammer og at flere av disse stammene er resistente mot flere ulike typer antibiotika. Det finnes en hel rekke slike antibiotikaresistensgener i naturen som er tilgjengelig for bruk i genteknologi. Men på grunn av de uheldige konsekvensene spredning av slike gener kan ha, har Norge forbud mot å bruke antibiotikaresistensgener i mat og fôr. Også EU har ønsket å gradvis slutte å bruke disse genene. Det diskuteres derfor heftig i Europa og i EU om man kan inndele disse antibiotikaresistensgenene i fareklasser avhengig av hvor viktige de respektive antibiotika er for bruk i human- og veterinærmedisin. EU har erklært at det skal være forbudt å bruke resistensgener for de viktigste antibiotika.

Et alternativ til å bruke antibiotikaresistensgener er å bruke andre typer markørgener. Dette kan for eksempel være gener som gjør at plantene bare vokser på en bestemt type næring. Det er mulig å genmodifisere cellene slik at kun de som kan nyttegjøre seg sukkeret mannose klarer å vokse, og så bruke genet for denne egenskapen som markørgen.

Patentering av bioteknologi

Det har vært mye diskutert om det å patentere materiale som finnes i naturen er riktig. I debatten kan man høre argumenter som «vi patenterer liv», «vi patenterer Guds skaperverk» og «dette er oppdagelser, og ikke oppfinnelser». Patenteringsaktiviteten har de siste årene rettet seg mot gener og proteiner, og mindre innenfor mer tradisjonell bioteknologi. Les mer på Patentstyret sine sider.
Se også patentlovens § 8b og § 8 c.

Bioprospektering og urfolks rettigheter

I mange tilfeller vil man ved bioprospektering ha stor nytte av lokalkunnskap om bruk av naturstoffer til legemidler eller andre nyttige formål, og også av kunnskap om forekomster av spesielle planter eller organismer som kan benyttes for framstilling av slike stoffer. Siden urfolk har lange tradisjoner for slik bruk, og dessuten har spesiell beskyttelse av sine tradisjoner, kultur og leveområder gjennom egne internasjonale avtaler (FNs ILO-konvensjon), er det viktig at de sikres en rettferdig del av utbyttet dersom man utvikler produkter med bakgrunn i deres kunnskap eller tradisjoner. Som en følge av dette, skal det, når det søkes patent på en oppfinnelse, opplyses om oppfinnelsen er basert på slik kunnskap. I tillegg skal det i søknaden opplyses om opphavslandet for de plantene eller organismene som er utgangspunktet for oppfinnelsen.

Flere bruksområder

Biodrivstoff
Matplanter slik som mais kan brukes til produksjon av biodrivstoff. Dette har imidlertid ført til diskusjoner om det er riktig å bruke noen av disse råstoffene i industriprosesser i stedet for å bruke dem i matproduksjon. En av konsekvensene av økt produksjon av biodrivstoff er nemlig høyere matvarepriser. Mange mener imidlertid det er bedre å bruke fornybare råstoffer framfor fossile råstoffer (som kull og olje). Under kontrollerte betingelser krever de bioteknologiske prosessene mindre energi og vann enn de kjemiske prosessene. Et alternativ kan være å få energi fra planteavfall som ellers bare ville vært et biprodukt som ble kastet. På den måten kunne man bruke samme jordbruksområde til både mat- og energiproduksjon.

Biologisk rensing
Det er i mange tilfeller ønskelig å fjerne eller bryte ned farlige stoffer vi har sluppet ut i naturen. Biologiske rensemetoder utnytter enten eksisterende nedbrytingsprosesser, eller tilsetter mikroorganismer for å igangsette nedbryting. Ved å kontrollere forhold som pH, temperatur, oksygennivå, næringsstoffer og mengde eller type mikroorganismer, kan man optimalisere nedbrytingen av organiske miljøgifter. For å fjerne tungmetaller kan man benytte planter som vil ta opp metallene og dermed fjerne dem fra sedimentmassen.

Bakteriell utlaking av mineraler
Visse sulfatreduserende bakterier brukes til å lake ut (hente ut) mineraler fra malm med svært lave konsentrasjoner av mineralet. Spesielt er dette brukt for kopper, uran og gull. Operasjonen er svært tidkrevende, men den er billig og det kreves lite energi. Les mer på Wikipedia, med videre linker.

Bakteriell omdanning av metangass til proteiner
Bakteriell omdanning av metangass til proteiner som brukes i fiskefôr er basert på en norskutviklet teknologi som var i bruk i tidligere Norferm. Nå er det firmaet BioProtein som eies av datterselskaper av universitetene i Stavanger, Bergen og Ås som arbeider videre med dette. Les mer her.

Siden ble opprettet: 13.07.2010. Siden ble oppdatert: 24.07.2014

© 2017 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter