De første spede forsøkene på bruk av sæddonasjon skriver seg tilbake til slutten av 1920-tallet.
– Man har lett for å knytte sæddonasjon til moderne biomedisin og våre dagers avanserte reproduksjonsteknologi, forteller Eira Bjørvik, medisinsk historiker ved Universitetet i Oslo.
Hun har skrevet doktoravhandling om historien om assistert befruktning i Norge.
Staten så bort
I mange tiår var sæddonasjon ikke et organisert tilbud i offentlig regi. Bjørvik forteller at donor kunne være en paret hadde valgt selv, gjerne en onkel eller far, eller også en person legen vurderte som egnet. Det fantes ingen lovregulering av aktiviteten. En «inseminasjonslov» ble riktignok foreslått i 1953, men kom aldri til votering i Stortinget.
Ifølge historikeren vegret myndighetene seg for å gi signal om at de anerkjente praksisen.
– Å lovregulere sæddonasjon ville på 1950-tallet bety at praksisen var å anse som moralsk akseptabel. Staten kom i en skvis mellom ønsket om å hjelpe barnløse og det som ble oppfattet som det umoralske i å bringe en tredjepart inn i ekteskapet. De valgte å lukke øynene, sier Bjørvik.
Sæddonasjon systematiseres
På 1970-talet ble donasjon av sæd et systematisert tilbud på norske sykehus. Først ut var Kvinneklinikken på Rikshospitalet i Oslo, i 1972. Før fryseteknologien var det flere praktiske utfordringer knyttet til virksomheten.
– Det var en olympiade i svingdør for å få donor og kvinne på samme sted til noenlunde samme tid uten å treffe på hverandre.
Fryseteknologien bidro til en langt enklere logistikk og gjorde det også mulig å befrukte flere kvinner med sæd fra samme mann, forteller Bjørvik.
Det var vanlig å rekruttere donorer blant mannlige medisinstudenter. De var lette å få tak i fordi de oppholdt seg på sykehuset. Men Bjørvik forteller at det også fantes en idé om at menn i høyere utdanning kunne anses som sosialt og mentalt veltilpassede farsemner.
Studentene ble bedt om å sitte igjen etter forelesning og deretter høflig anmodet om å yte sin skjerv for ufrivillig barnløse.
Gjensidig anonymitet
Historikeren er opptatt av at vi bør være forsiktige med å vurdere fortiden med dagens briller.
– I våre dager er det svært viktig å ikke glemme at disse mennene gikk inn i dette med forsikringer om å kunne forbli anonyme. Vi må passe oss for å projisere våre dagers holdninger til kunnskap om biologisk opphav over på fortiden, sier Bjørvik.
Barnløshet har historisk sett vært tabubelagt. Bjørviks forskning viser at mannlig infertilitet var spesielt problematisk. I 1975 skriver en lege til en mannlig pasient for å forsikre ham om at han på tross av dårlig sædkvalitet likevel «på alle måter er ´fullverdig´ som mann».
Anonymitet for sæddonorer ble også sett på som en forutsetning for å skaffe nok donorer. I 1987 fikk Norge den første «Lov om kunstig befruktning».
– Loven var den gang utvetydig på at helsepersonell pliktet å bevare donors anonymitet, samt at anonymitetsprinsippet var gjensidig. Dette siste betød at mottaker ikke skulle vite hvem donor var, og donor skulle ikke vite hvem mottaker var, sier Bjørvik.
I dag er åpenhet et generelt ideal i samfunnet. Det er mindre stigma både rundt det å være ufrivillig barnløs, men også det å være donorbarn. I balansen mellom hensynet til foreldre, ekteskapet og barn, har barns rettigheter til å kjenne sitt genetiske opphav blitt styrket. I 2005 ble loven endret slik at de som ønsker det, skal ha mulighet til å få vite donors identitet.
De første barna som etter loven har rett til å få vite donors identitet, blir gamle nok til dette i 2023. Om myndighetene vil gjøre noe for å følge opp de som har vært anonym donor, eller de som er blitt til med anonym donor, gjenstår å se.
Du kan høre mer fra Eira Bjørvik i Bioteknologirådets podkast Biotekpodden.
Har du lest saken om Øystein Tandberg, som fant ut at han var donorunnfanget ved en tilfeldighet? Les hans sterke historie i GENialt her eller hør ham i Biotekpodden.
