I Trondheim sitter forskere og ser gjennom mikroskopet på det de kaller minihjerner. De leter etter en behandling som virker mot sykdommen JNCL, en sykdom som blant annet fører til barnedemens.
Av Aleksander Steinsbekk (14 år)
Rundt 30 barn i Norge lever med JNCL til enhver tid, sykdommen som mange fikk øynene opp for etter at Syver fortalte sin historie i TV-programmet Team Pølsa. I etterkant av TV-programmet ble det samlet inn penger til mer forskning på den sjeldne sykdommen, og nå sitter forskere ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU i Trondheim og leter etter en behandling. Men hvordan forsker de for å finne en behandling som virker? SmåGENialts utsendte har spurte to av forskerne, Synnøve Algerøy Fjeldstad og Jørn-Ove Schjølberg, om hvordan de jobber.
– Hvorfor forsker dere på barnedemens?
– Det hele startet med at Magnar Bjørås, sjefen selv, hadde et foredrag om minihjerner. Etterpå ble han kontaktet av foreldrene til et barn med JNCL, som lurte på om minihjerner kunne bli brukt til å hjelpe deres barn, og Magnar tok utfordringen. Vi ønsket begge å jobbe med organoider – eller miniorganer. Men sykdommen er også viktig i seg selv, både med tanke på enkeltpersonene som blir rammet, men også fordi det at celler ikke klarer å kvitte seg med avfallsstoff er en utfordring i mange andre sykdommer. Det vi finner ut kan også ha positive ringvirkninger for andre, mer vanlige sykdommer, som for eksempel Alzheimers.
– Hva vet vi om JNCL i dag?
– De som har JNCL har en mutasjon i et gen som heter CLN3. Pasientene mangler deler av «oppskriften» for at cellene deres selv skal produsere et protein som er viktig for å bryte ned avfallsstoff i cellene. Når disse avfallsstoffene ikke blir fjernet, fører det over tid til at celler dør. Hjernen og øyet er veldig utsatt, for i motsetning til for eksempel hudceller der vi stadig får flere, så får vi ikke nye celler i hjernen. Når cellene dør, så fører det til at en også mister viktige funksjoner i hjernen – det er dette som gjør at de som har JNCL blir blinde og får barnedemens. Men det er fortsatt mye detaljkunnskap som mangler om sykdommen, og ved å få kartlagt alle detaljene, vil det også bli lettere å komme med gode ideer til behandling.
JNCL og barnedemens
- JNCL (juvenil nevronal ceroid lipofuscinose) er en svært sjelden, arvelig og alvorlig sykdom som påvirker det sentrale nervesystemet.
- Det første symptomet er som regel synstap, og over tid går funksjoner i hjernen gradvis tilbake. De fleste får epilepsi, dårligere motorikk og gradvis også barnedemens.
- I dag er det ingen behandling for JNCL.
Kilder: Frambu og Nasjonalforeningen for folkehelsen
– Dere bruker minihjerner i denne forskningen, men hva er en minihjerne?
– En minihjerne er en organoide som består av en samling ulike nerveceller som snakker sammen og organiserer seg selv. De er alt fra en halv millimeter til opptil tre millimeter store, og består av fra 20 000 til flere millioner celler. Når vi utvikler minihjerner fra stamceller så kan vi gi de ulike kjemikalier/stimuli som endrer sammensetningen av de ulike nervecellene, og kan dermed lage forskjellige hjernedeler som felles blir kalt minihjerner.
– Hva er forskjellen mellom en minihjerne og en vanlig hjerne?
– Målet er å lage minihjerner som er så like vår faktiske hjerne som mulig med hensyn til cellesammensetning og organisering. Hjernen vår består av mange delstrukturer, og når vi lager organoider lager vi ikke for hele hjernen, men bare for én av disse delstrukturene. Vi vet at ingenting i kroppen vår fungerer i isolasjon. Alt påvirker alt. Dette aspektet mister vi med organoider. Samtidig er det også denne «enkelheten» som gjør at det er gunstig å teste medikament på organoider, da en kan få tydeligere svar.
– Hvordan brukes minihjerner i forskningen?
– Minihjerner blir brukt på to måter. En del av forskningen er å dyrke frem organoider av celler fra både pasienter og friske kontroller for å kartlegge hvordan minihjernene utvikler seg, og hva som er ulikt mellom dem. Det gir oss nyttig informasjon om hvordan en gitt sykdom utvikler seg og hvilke celletyper som er utsatt. Det andre vi gjør, og det vi gjør mest av, er å bruke organoidene for å teste ulike behandlinger. Vi dyrker opp hundrevis av organoider, både fra pasienter og friske, deler minihjernene inn i ulike grupper og gjennomfører et eksperiment. Etter en gitt tid analyserer og sammenligner vi organoidene. Har behandlingen ført til en bedring i minihjernene laget av pasientene sine celler? Har behandlingen noen skadelige effekter? Klarer vi å «redde» pasient-organoidene, sånn at de ser mer ut som de friske kontrollene?
– Dere ønsker å finne en genterapi for denne sykdommen, hvordan fungerer det?
– Drømmesenarioet er å finne en behandling som kan stoppe sykdomsforløpet, og gi barna med JNCL et langt og godt liv. Det vi ønsker er å lage en genterapi, slik at vi kan sette den riktige «oppskriften» på genet som har en mutasjon, inn i cellene, sånn at cellene får normal funksjon. Men det tar tid. Forskning er en tålmodighetsprøve.
– Hvem betaler for forskningen?
– Lenge ble forskningen på JNCL drevet litt på dugnad, men sammen med alle andre som forsker på ulike ting, så søker vi forskningsmidler fra blant annet helsevesenet, Forskningsrådet, Innovasjon Norge og EU. Her er det mye konkurranse om lite midler, så hva vi får varierer litt fra år til år. Derfor er midlene vi nå har fått fra Syverstiftelsen, særlig gjennom spleisen der hele Norge har bidratt, så verdifull. Disse midlene gir oss forutsigbarhet over tid, og gjør at vi kan få gjort mer på kortere tid.
