Assistert befruktning

For noen er assistert befruktning den eneste muligheten til å bli foreldre til genetisk egne barn. Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å få barn på nye måter. Hvor skal grensene gå for hvem som skal få assistert befruktning? Eller bør det ikke være noen grenser?

 

Verdens første «prøverørsbarn», britiske Louise Brown, ble en mediesensasjon da hun kom til verden i 1978. Det første barnet unnfanget ved assistert befruktning i Norge, ble født i 1984.

Baby

Rundt 2000 barn fødes årlig i Norge etter assistert befruktning. (Foto: iStock)

Noen tiår senere er assistert befruktning blitt en vanlig behandlingsform. Av cirka 60 000 barn som blir født i Norge i året, er 3–4 prosent av disse blitt til etter assistert befruktning. Totalt er tallet omtrent 40 000, og det øker med omtrent 2000 hvert år. I en norsk førsteklasse med 30 elever vil nå i gjennomsnitt én være unnfanget med assistert befruktning. Mannen som utførte den første IVF-befruktningen, Robert G. Edwards, fikk Nobelprisen i medisin i 2010.

Alt som er teknisk mulig, er likevel ikke tillatt. Norge var første land i verden som fikk en lov om kunstig befruktning, i 1987. I 1994 ble disse bestemmelsene en viktig del av bioteknologiloven, som også regulerer andre metoder. Reglene for assistert befruktning fins i bioteknologilovens. Du kan lese lovparagrafene her.

Norsk lov tillater ikke eggdonasjon, assistert befruktning til enslige eller at en kvinne bærer frem og føder et barn for en annen person eller et par (surrogati). Hva er bakgrunnen for disse bestemmelsene, og hva er egentlig assistert befruktning?

 

Hva er assistert befruktning?

For å bli gravid kreves det at en eggcelle smelter sammen med en sædcelle, og at det befruktede egget fester seg i livmorveggen. Blant par som prøver å bli gravide, vil rundt 80 prosent lykkes i løpet av ett år. De parene som ikke oppnår graviditet i løpet av ett år, regnes som befruktningsudyktige (infertile) og kan søke om assistert befruktning.

Assistert befruktning er en samlebetegnelse på flere metoder som brukes for å unnfange barn. De mest brukte metodene er:

  • inseminasjon, hvor sæd fra kvinnens partner eller en donor føres inn i livmoren hennes
  • IVF-behandling (in vitro-fertilisering, tidligere kalt prøverørsbehandling), hvor flere tusen sædceller tilsettes en eggcelle i en skål i laboratoriet
  • IVF med mikroinjeksjon, også kalt ICSI (intracytoplasmatisk spermieinjeksjon), hvor én sædcelle injiseres inn i en eggcelle. Ved mikroinjeksjon kan man også bruke spermier som er hentet direkte ut fra mannens testikler eller bitestikler med en nål eller med kirurgi.
  • Egg- og sæddonasjon: Befruktningen kan skje ved hjelp av egne egg- og sædceller (kjønnsceller) eller ved kjønnsceller fra en egg- eller sæddonor. Bruk av donorsæd til inseminasjon har foregått i Norge siden 1930-årene. Eggdonasjon er ikke tillatt.

Det fins også noen nyere metoder. Les mer om disse mot slutten av denne artikkelen.

Ved tradisjonell IVF-behandling er suksessraten rundt 30 prosent for hver behandlingssyklus (hver gang man setter inn et befruktet egg). Totalt lykkes mellom 60 og 70 prosent av parene som får assistert befruktning med å få barn. Assistert befruktning gir derfor ingen garanti for at man lykkes med å bli gravid, selv om man prøver mange ganger.

 

Årsaker til infertilitet

I nyttårstalen 2019 pekte statsminister Erna Solberg på at fødselstallet synker i Norge. Hun mente Norge trenger flere barn.

Årsaken til nedgangen kan være flere. Noen velger å ikke få barn. Men den store andelen består av de som forblir ufrivillig barnløse eller får færre barn enn de kunne ønsket seg. Dette kan igjen ha både biologiske og andre årsaker. Andre årsaker kan for eksempel være mangel på penger, tid eller at en rett og slett ikke har funnet en kjæreste. Den biologiske årsaken handler om infertilitet. Årsaken til infertiliteten kan ligge både hos kvinnen og mannen. Kvinnen kan for eksempel ha problemer med eggløsningen eller ha tette eggledere. Mannen kan ha dårlig sædkvalitet, oftest for få sædceller eller sædceller med nedsatt bevegelighet. Det anslås at årsaken til et pars fertilitetsproblemer ligger hos kvinnen i én tredel av tilfellene, hos mannen i én tredel, mens man i den siste tredelen ikke finner en spesifikk årsak til at paret sliter med å oppnå graviditet.

En av grunnene til at flere kvinner i dag har problemer med å bli gravide, er at de er eldre enn tidligere når de prøver å få barn. Fra naturens side er det lettest for kvinner å bli gravide når de er i begynnelsen av 20-årene. Fruktbarheten synker gradvis etter hvert som kvinnen blir eldre, og de fleste kvinner over 40 år har betraktelig redusert fruktbarhet. Siden midten av 1990-tallet har andelen norske barn født av mødre som var yngre enn 30 år, falt fra 61 prosent til 46 prosent. I samme periode ble andelen barn født av kvinner i alderen 40–44 år fordoblet. Også menns fruktbarhet synker med alderen.

Økende alder forklarer ikke alt. Forskning viser at fruktbarheten har sunket for begge kjønn og for alle aldre, altså at flere yngre personer er infertile i dag enn tidligere.

Antall par som trenger hjelp for å bli gravide, er økende. Likevel er antallet behandlinger relativt stabilt (se figur). Antallet behandlinger med assistert befruktning har vokst betydelig de siste tiårene (se figur).

 

IVF-behandling

IVF-behandling starter med hormonbehandling av kvinnen. Hensikten er å modne flere egg på samme tid for å øke sjansen for å lykkes med behandlingen. Mellom seks og ti egg regnes som et gunstig antall. Eggene hentes ut ved et mindre inngrep under lokalbedøvelse. Deretter blandes de med sæd i en skål i laboratoriet, og de første tegn til befruktning overvåkes i egnede varmeskap.

Befruktningen skjer vanligvis innen 18 timer. De befruktede eggene følges i 2–5 dager for å se hvordan de utvikler seg til embryo. Kanskje vil bare halvparten av de befruktede eggene utvikle seg normalt. Ett (eller i noen få tilfeller to) av embryoene settes deretter inn i kvinnens livmor. De øvrige befruktede eggene kan fryses ned til senere bruk. Dersom det er egg til overs når paret er ferdige med behandlingen, såkalte overtallige befruktede egg, blir disse destruert etter fem år eller donert til forskning. Eggene kan ifølge loven ikke doneres til andre par.

Dersom mannen har få sædceller, eller dersom sædcellene er dårlige til å svømme, kan det være vanskelig å få befruktet egget i en skål i laboratoriet. I slike tilfeller kan man føre én sædcelle inn i eggcellen ved en metode som kalles mikroinjeksjon (ICSI). Ved ICSI suges én enkelt sædcelle opp i en tynn glassnål. Nålen stikkes deretter inn i eggcellen, og sædcellen injiseres (se bilde).

Dersom mannen eller kvinnen har alvorlig, arvelig sykdom i familien, kan man genteste det befruktede egget før det settes inn i livmoren. Dette kalles preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) (se temasiden om PGD).

Teksten fortsetter under figuren. 

 

 

Risiko

De første barna som ble født ved bruk av IVF-metoden, er nå selv blitt foreldre. Dette taler for at infertiliteten ikke nødvendigvis er arvelig. Risikoen for små eller større misdannelser ser ut til å være noe høyere ved assistert befruktning enn ved vanlige graviditeter. Det er imidlertid uklart om denne økningen i risiko har sammenheng med årsaken til infertiliteten, eller med selve behandlingen.

Figur som viser andel tvilling- og trillingfødsler etter assistert befrukting, 2004-2013

Andel tvilling- og trillingfødsler i Norge etter assistert befrukting, 2004-2013. (Figur: Helsedirektoratet)

Risikoen for misdannelser eller svangerskapskomplikasjoner er vesentlig høyere hvis kvinnen er gravid med to eller flere fostre samtidig, såkalt flerlingesvangerskap. Tidligere var flerlingesvangerskap vanlig ved assistert befruktning fordi man satte inn flere embryoer for å øke sjansen for at kvinnen skulle bli gravid. I dag har metodene blitt bedre, slik at det som regel kun settes tilbake ett befruktet egg per behandling. I årene før 2004 var opptil ett av fire norske svangerskap etter assistert befruktning et flerlingesvangerskap. Siden da er andelen mer enn halvert (se figur).

 

Regelverket for assistert befruktning i Norge

Assistert befruktning tilbys i Norge kun til kvinner som er gift, eller som er samboer i et ekteskapslignende forhold. I 2009 fikk også kvinner som er gift eller samboer med en annen kvinne muligheten til få slik behandling. Enslige kvinner kan ikke få assistert befruktning i Norge.

Antall barn født etter assistert befruktning i perioden 2004–2014, fordelt på metode
IVF = «vanlig» prøverørsbehandling
ICSI = intracytoplasmatisk spermieinjeksjon
PESA/TESA = ICSI med uthenting av sæd fra testikkel eller bitestikkel
AIH = inseminasjonsbehandling med sæd fra ektefelle eller samboer
ABD = inseminasjonsbehandling, IVF eller ICSI med donorsæd
IVM = egget modnes i laboratoriet før det befruktes ved hjelp av ICSI
Tint embryo IVF/ICSI/PESA/TESA: tilbakeføring av lagret embryo som ble laget ved hjelp av disse metodene. Kilde: Helsedirektoratet

Behandlende lege skal gjennomføre en medisinsk og psykososial vurdering av søkerparet, hvor det skal legges vekt på deres omsorgsevne for det fremtidige barnet. Et par kan derfor få avslag på søknaden om assistert befruktning dersom legen mener de ikke er i stand til å gi barnet en god og trygg oppvekst. Dette er imidlertid aktuelt kun i svært få tilfeller.

Staten dekker utgiftene til inntil tre behandlinger. For å få refusjon, er det krav om at paret har legeerklæring.

Lenge måtte man ha medisinske fertilitetsproblemer for å få assistert befruktning i Norge. Dette gikk man bort fra da man i 2009 åpnet for assistert befruktning til kvinner som er gift eller samboer med en annen kvinne. Selv om to kvinner ikke kan få barn med hverandre, er de i de fleste tilfeller ikke medisinsk infertile. I 2013 åpnet man for assistert befruktning til nok en gruppe som ikke nødvendigvis er infertile: Par hvor én av partene er smittet av hiv eller en annen kronisk og alvorlig kjønnssykdom. Dette ble gjort for å hindre smitterisiko for personens partner.

I begge disse tilfellene fantes det gode argumenter for å utvide tilgangen til assistert befruktning. Når man fjernet det absolutte kravet om medisinsk infertilitet, ble det imidlertid vanskeligere å sette en grense for hvilke grupper som skal tilbys behandling. Bør også enslige kvinner få assistert befruktning? Skal to gifte menn få lov å benytte seg av surrogati for å få barn, for å likestille dem med to gifte kvinner? Slike debatter blusser opp med jevne mellomrom i den norske offentligheten.

Assistert befruktning er et sentralt tema når bioteknologien skal revideres. Les mer om evalueringen av bioteknologiloven her. 

Sæddonasjon og eggdonasjon

I 2009 fikk også likekjønnede kvinnelige par mulighet til å få assistert befruktning i Norge. (Illustrasjonsfoto: iStock)

I 2009 fikk også likekjønnede kvinnelige par mulighet til å få assistert befruktning i Norge. (Illustrasjonsfoto: iStock)

Det er ikke alltid mulig å oppnå graviditet med parets egne egg- eller sædceller. Da kan man bruke egg eller sæd fra en annen person – en donor. Sæddonasjon tilbys norske par, men eggdonasjon er ikke tillatt i Norge. Når man bruker sæddonor, vil mannen i paret ikke være genetisk i slekt med barnet, men han regnes på alle måter som barnets far. Norge praktiserte lenge anonym sæddonasjon. I 2005 ble loven endret, slik at norske barn som er unnfanget med donorsæd har rett til å få vite donorens identitet når de fyller 18 år. Donoren har ingen rettigheter eller plikter overfor barnet.

Sæddonasjon er aktuelt hvis mannen har dårlig sædkvalitet, eller dersom det finnes alvorlige, arvelige sykdommer i mannens familie. Også for lesbiske par eller enslige kvinner er det aktuelt å bruke sæddonor. Hver sæddonor i Norge kan være opphav til opptil åtte barn i maksimalt seks familier. Paret kan ikke velge sæddonor selv, legen velger en donor som ligner mannen i paret av utseende. Sæddonorens identitet er hemmelig for paret, og donoren får heller ikke vite hvilke barn han er opphav til.

Ved eggdonasjon er kvinnen som går gravid og blir barnets mor, ikke genetisk i slekt med barnet. Fraværet av et genetisk bånd mellom mor og barn er et hovedargument for mange norske motstandere av eggdonasjon. Eggdonasjon medfører også, i motsetning til sæddonasjon, en viss risiko for donoren, siden prosessen innebærer hormonbehandling og et kirurgisk inngrep for å hente ut eggene. Andre bivirkninger enn ubehag hos eggdonoren er imidlertid sjeldne.

Eggdonasjon gjør det også mulig for kvinner å bli mødre i høy alder. Det har skjedd i andre land at kvinner så gamle som 70 år har født barn etter eggdonasjon fra en yngre kvinne. Flere land som tillater eggdonasjon har satt en øvre grense for hvor gammel en kvinne kan være for å få assistert befruktning. Blant annet har Danmark en grense på 45 år.

Kombinasjon av sæd- og eggdonasjon kalles dobbeldonasjon. Også donasjon av embryo er teknisk mulig. I de nordiske landene er det bare Finland som tillater embryodonasjon. Les mer om reglene for assistert befruktning i Norden her.

Surrogati

Noen personer ønsker å bruke en surrogatmor til å bære frem og føde barn for seg. Dette er aktuelt blant annet for kvinner som ikke er medisinsk i stand til å gjennomføre en graviditet, eller to menn i et forhold som ønsker å få barn. I de fleste land regnes kvinnen som føder barnet som barnets mor, uansett om hun føder barnet for noen andre. Etter fødselen adopterer surrogatmoren barnet til paret/personen som skal bli barnets foresatte. Surrogati er ikke tillatt i Norge eller i andre nordiske land.

Det er vanlig å skille mellom ubetalt og betalt surrogati. Ved ubetalt surrogati, eller såkalt altruistisk surrogati, er surrogatmoren ofte en venn eller slektning av paret/personen som skal ha barnet, og får bare dekket utgifter i forbindelse med graviditeten. En betalt surrogatmor får betaling i tillegg til at kostnadene dekkes. Noen land, blant annet USA, tillater begge disse formene for surrogati. I enkelte land er kun ubetalt surrogati tillatt, mens mange land har forbud mot alle former for surrogati. Noen par og enslige fra land med forbud drar til utlandet for å gjennomføre surrogati. Dette kan føre til juridiske vanskeligheter, blant annet når det gjelder spørsmålet om hvem som regnes som barnets foreldre, og hvilket statsborgerskap barnet har. Disse juridiske vanskelighetene medfører risiko for alle parter, inkludert barnet.

Forbudet mot surrogati i Norge begrunnes blant annet med at at surrogatbarn blir en slags handelsvare som selges fra en person til en annen. Et annet argument er at det å bære frem noen andres barn fører med seg en uakseptabel risiko, siden graviditet og fødsel øker risikoen for sykdom og skade. Man peker også på at surrogati kan være følelsesmessig belastende på måter det er vanskelig å forutsi på forhånd. Dersom den som bærer frem barnet blir følelsesmessig knyttet til barnet, kan det å gi det fra seg være en stor belastning.

Tilhengere av å tillate surrogati argumenterer gjerne med at det må være opp til surrogatmoren å vurdere om hun er villig til å ta denne risikoen, og også at det å bære fram et barn for andre kan være meningsfullt for enkelte. Et argument for å gjøre surrogati lovlig er også at lovregler gjør praksisen mer regulert og åpen og derfor tryggere for alle parter.

 

 

Lagring av ubefruktede egg

Laboratorietekniker bruker mikro-nål til å befrukte en eggcelle.

Befruktning av egg i laboratoriet ved mikroinjeksjon. Prosessen kan følges på skjermen. (Foto: Science Photo Library/ Scanpix)

Man kan fryse ned ubefruktede egg uten at eggene tar skade av det, ved en metode kalt vitrifisering. Eggene kan senere tines og befruktes. Dette kan øke en kvinnes mulighet for å bli gravid i høy alder. For eksempel har en kvinne på 45 år langt større sjanse for å bli gravid dersom hun bruker egg som ble fryst ned da hun var 25 år. Også sæd og testikkelvev kan fryses.

I Norge er lagring av ubefruktede egg bare lov dersom kvinnen skal gjennomgå en medisinsk behandling som gjør at hun kan få redusert fruktbarhet. Det er ikke tillatt å lagre egg av andre grunner, for eksempel fordi man ønsker å utsette det å få barn. En viktig grunn til at ikke alle får tilbudet, er at helsevesenet har begrensede ressurser og derfor må prioritere å bruke pengene på de med størst behov.
Et alternativ er at folk betaler behandlingen selv på private klinikker. Enda en mulighet er at arbeidsgiver betaler. Enkelte bedrifter i USA, som Facebook og Google, tilbyr å betale for at unge kvinnelige ansatte fryser ned eggene sine.

Om dagens regler for frysing skal endres, er ett av flere spørsmål i debatten om revidering av bioteknologiloven.

Enkelte vil hevde at denne metoden er etisk uproblematisk. Den kan gi flere mulighet til å bli foreldre og en trygghet i at høy alder ikke trenger å bety at mulighet til å få barn er over. Fryste egg kan også gi mindre medisinsk risiko og metoden kan gjøre behovet for eggdonasjon mindre. Et viktig argument for de som er skeptiske til frysing er at den økte valgfriheten kan føre til flere utsetter å få barn. I dag fører høy alder både til at færre barn blir født, og er også knyttet til økt medisinsk risiko. Med økt valgfrihet kan man altså få sosialt press om å utsette det å få barn, for eksempel til fordel for karriere. Metoden er heller ikke gratis. Et privat marked kan derfor gi økte forskjeller i hvem som får tilgang til ny teknologi. Når det ikke dreier seg om en ny app eller mobiltelefon, men et så grunnleggende gode som det å få barn, så vil mange mene det er problematisk.

Mitokondriedonasjon med ubefruktede egg. 1. Kjernen fra mors egg tas ut og resten av egget kastes. 2. Donorkjernen kastes. 3. Kjernen fra mors egg overføres til det kjerneløse donoregget. 4. Egget med kjerne fra mor og friske mitokondrier fra donorkvinnen brukes til assistert befruktning. Illustrasjon: Elisabeth Gråbøl-Undersrud/Bioteknologirådet. CC BY-NC-ND 4.0.

 

Mitokondriedonasjon

Mitokondriene kan omtales som cellenes energifabrikker. De omdanner energien i maten du spiser til energi som cellene kan bruke.

Feil i mitokondriene fører til arvelige sykdommer som typisk rammer organer som krever mye energi, som nervesystem, muskler og hjerte. Enkelte av sykdommene kan være dødelige. Fagfolk antar at mellom seks og tolv norske barn fødes årlig med alvorlig mitokondriesykdom.

Mitokondriene arves bare fra mor. Dyreforsøk har vist at det er mulig å hindre at syke mitokondrier fra mor overføres til barnet. Det gjør man ved å to cellekjernen fra for eksempel en syk mus sitt egg inn i et friskt egg fra en annen mus der kjernen er tatt ut. Deretter kan egget med donert kjerne bli befruktet og brukes til å starte en graviditet. Siden det ikke er mitokondrier i cellekjernen, kan man unngå at syke mitokondrier overføres til museungen.

De som mener metoden kan brukes på mennesker, mener den kan forhindre alvorlig sykdom og at par hvor kvinnen er bærer likevel kan få barn. De som er imot peker særlig på at vi foreløpig vet for lite om risiko på lang sikt. I tillegg er det et argument om at de genetiske både blir mer kompliserte, ettersom barnet vil arve noe genetisk materiale fra donor. Diskusjonen har også dreid seg om begrepsbruk. Er det rett å si at barnet får tre foreldre når genene fra donor utgjør under 0,1 prosent av genene?

I 2016 i Mexico ble verdens første barn født etter mitokondriedonasjon. Storbritannia har senere tillat metoden brukt på mennesker, og en venter på at det første «mitokondriebarnet» skal bli født i Europa. Også denne metoden er oppe til debatt i forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven i Norge.

 

 

Assistert befruktning i fremtiden?

Som vist er flere av metodene som i dag finnes, ikke tillatt i Norge. Ettersom teknologien gir nye muligheter, vil det komme enda flere problemstillinger politikerne må ta stilling til:

Egg og sæd fra hudceller?

I 2017 gikk bilder av søte, små museunger verden rundt. Musene var blitt til fra hudceller på laboratoriet.

Denne fullvoksne hunnmusen er født av to kvinnelige mus, og har nå fått egne unger. Foto: Leyun Wang.

Dette startet en debatt om metoden også vil bli mulig på mennesker. Blir den det, er det veldig mye som dermed er teknisk mulig. Hudceller kan tas fra enhver levende person. Det betyr at alle, uavhengig av alder, kan få barn. Behov for eggdonasjon vil være historie.

Ønskebarn og ønskegener

Skulle det bli så enkelt å produsere kjønnsceller, kan man også se for seg at hud fra personer med gode gener blir populært. Ønsker du et vakkert eller intelligent barn, kan du som blivende forelder kanskje velge donor med akkurat de egenskapene.

Livmor: kunstig eller donert?

Stadig flere ledd i prosessen med at et barn blir til, kan gjøres ved hjelp av teknologi. Men fortsatt er det som tar mest tid og krefter, graviditeten, ikke mulig å erstatte med teknologi. Kan også denne barrieren overvinnes?

Forskere har i flere tiår forsøkt å utvikle en kunstig livmor. Våren 20018 kom de første bildene av nyfødte lam som hadde vokst i hver sin lille plastikkpose i fire uker. Posen var utstyrt med et sirkulasjonssystem som virket som kunstig morkake, hjertet pumpet blodet gjennom et luftfilter og tilbake via navlestrengen. Lammene var friske ved fødsel. Spørsmålet er igjen: Er dette mulig hos mennesker? Og er det ønskelig?
Les mer om kunstig livmor i denne saken fra 2018.

I Sverige har de tatt i bruk en annen metode. I 2014 ble nemlig det første barnet født etter at mor hadde fått transplantert livmor fra en annen kvinne. Transplantasjonen koster en del penger og medfører en viss risiko for både donor og mottaker. Men svenske leger har uttalt at de tror at livmordonasjon kan bli behandling i Sverige i løpet av få år.

 

 

Etiske problemstillinger

Bestemmelsene om assistert befruktning har fra den første bioteknologiloven i 1994 vært de mest sentrale og debatterte i hele loven. Diskusjonene kan bli følelsesladde fordi de angår enkeltpersoner og par som ser teknologien som en mulighet til å realisere et viktig livsmål samtidig som også andre har sterke meninger om hvordan barn bør bli til. Forskjeller i syn kan komme av at man har ulike oppfatninger om hvem som er de viktige partene i spørsmålene og hvordan hensyn til ulike grupper skal vektlegges. Det er også uenigheter om hvilke hensyn og verdier som er relevante.

For noen er det viktige å kartlegge om metodene innebærer medisinsk risiko, fysisk og psykisk. For andre er det også etiske hensyn som ikke har så mye med målbar risiko å gjøre. Når spørsmålet er hvordan barn bør bli til, vil en del mene at det er et område hvor det er galt å gripe for mye inn med teknologi, selv om det ikke skulle finnes påviselige farer. For eksempel kan surrogati og eggdonasjon utfordre samfunnets tradisjoner og ideer om menneskelig verdighet og morskap. Når teknologi griper inn i fundamentale oppfatninger om hva et menneske er, vil noen mene at vi ikke bare skal se på hva som er bra eller dårlig for de som skal ta i bruk teknologien, men at hele samfunnet er berørt.

Som vist handler noen av debatter om likestilling. Selv om det er bred enighet om at likhet er et gode, er det i enkelttemaer uenighet i om det er likestilling som er saken. For eksempel vil noen hevde at selv om grupper bør behandles likt, så kan det være forskjeller i metodene som gjør at vi egentlig diskuterer to ulike situasjoner. Andre mener at spørsmålet om hva som er rettferdig – det etiske «regnestykket» – blir et annet dersom det er flere parter som blir berørt av de voksnes valg. Det kan dreie seg om hensynet til et barn eller til en surrogatmor. Assistert befruktning-debatter handler også ofte om prioritering. Skal samfunnet bruke penger på det som ikke er knyttet til å behandle sykdom, selv om ønske om barn kan være sterke? Løser vi dilemmaet ved å tillate metoden, men kun ved egenbetaling – eller får vi da et nytt problem med at det er de som har best råd som kan få realisert ønskene sine? Et siste mye diskutert aspekt ved disse debattene, er hva slags relevans det har at mange nordmenn uansett reiser til utlandet for å få behandlinger som er forbudt her. Er det et godt argument mot forbud at vi kan få mer kontroll med bruk av teknologien dersom tilbudet også finnes i Norge? Eller vil det si at vi gir fra oss muligheten til å ha egne verdier som politikken skal baseres på?

 

 

Spørsmål til diskusjon:

 

  • Når en enslig person får barn ved assistert befruktning, har barnet kun én forelder, noe som gjør det mer sårbart. Samtidig har mange norske barn en god oppvekst hos aleneforeldre. Bør assistert befruktning tillates også for enslige?
  • Assistert befruktning med eggdonasjon eller med lagrede ubefruktede egg gjør det mulig for mange kvinner å bli gravide i høy alder. Bør det være en øvre aldersgrense for assistert befruktning? Hva bør grensen i så fall være?
  • Eggdonasjon fører ofte med seg ubehag og en liten risiko for donoren. Noen mener også at det er forskjell på å donere egg og sæd, siden det fra naturens side er slik at kvinnen som føder barnet, alltid er barnets genetiske mor, mens det ikke alltid er hennes partner som er barnets genetiske far. Er dette gode argumenter for å forby eggdonasjon når man tillater sæddonasjon?
  • Dagens norske lovverk tillater ikke at en kvinne går gravid og føder et barn for en annen person. Er det riktig å nekte en kvinne å være surrogat for en søster eller venninne som ikke kan få barn dersom hun kjenner risikoen? Er det greit å betale en kvinne i et annet land for å føde barnet ditt dersom hun trenger pengene?
  • Lagring av ubefruktede egg gjør det mulig å utsette det å få barn i mange år. Noen mener dette kan føre til at graviditet blir noe som kan utsettes og nedprioriteres, og at det kan utsette kvinner for press om å prioritere karriere. Andre hevder det er feil å nekte kvinner å lagre sine egne egg hvis de selv eller arbeidsgiver ønsker å betale for dette. Bør lagring av ubefruktede egg tillates?

 

Innholdet på denne siden ble sist oppdatert i mars 2019. 

Send oss en e-post om du har kommentarer eller spørsmål til innholdet.

Siden ble opprettet: 05.07.2010. Siden ble oppdatert: 26.03.2019

© 2019 Bioteknologirådet. | Design: Tank - Utviklet av: Spekter